Forsker: – Lærerorganisasjonene er en bremsekloss for utvikling
I et forskningsprosjekt har man registrert hvor stor makt lærerorganisasjonene har i en rekke europeiske land. Deretter har man sett dette i forhold til landenes muligheter til å gjennomføre reformer i skolen.
Utdanningsforbundet og Kunnskapsdepartementet arrangerte 7. og 8. september konferansen Framtidens lærerrolle og Norden på Clarion hotel the Hub i Oslo. Her var det spesielt ett foredrag som nok fikk mange til å hoppe i stolen: Susanne Wiborgs innlegg «Lærerorganisasjoner i europeiske utdanningssystemer: hvor mye innflytelse har de?»
Wiborg, som er ansatt ved University College London, fortalte at hun har undret seg over at det fins så lite forskning på fagforeningspolitikk innenfor utdanningsområdet, og har derfor vært med på å starte et prosjekt der en gruppe forskere studerer lærerforeninger fra et komparativt politisk perspektiv.
Les også: Handal: − Lærerne kan prege den faglige og pedagogiske utviklingen i skolen mer nå enn før
Lønn og arbeidsvilkår kommer alltid først
Resultater fra forskningen hennes viser at lærorganisasjonene i alle land har de samme interessene, nemlig å sørge for at lærere får arbeid, inntekt og ytelser. Derfor har lærere et insitament til å organisere seg og få makt innenfor politikken.
To ting står da, ifølge Wiborg, på dagsordenen: 1) å presse på for å få til ordninger som øker inntekten og letter arbeidsbyrden. 2) å motsette seg reformer i skolesystemets organisasjon og struktur som er designet for å forbedre elevenes læringsmuligheter, dersom endringene truer lærernes materielle interesser.
Mens lærere stort sett har de samme interesser i alle land, så vil de måtte arbeide innenfor ulike systemer, og det er dette som, ifølge Wiborg, gjør at i noen land, der lærerorganisasjonene har liten makt, vil politikerne ha store muligheter til å utvikle og skape endring i skolen, mens i andre land, der lærerorganisasjonene har stor makt, vil det være svært vanskelig å gjennomføre reformer.
– Mye makt i Finland
Hun nevnte England som et eksempel på land der lærerorganisasjonene har mistet mye makt, og hvor man kan se at politikerne har vært i stand til å gjennomføre omfattende endringer i skolen. På den motsatte siden nevnte hun Finland og Frankrike, der hun mener politiske endringer som har truet lærerorganisasjonenes interesser, har vært vanskelige, noen ganger umulige, å gjennomføre på grunn av lærerorganisasjonenes innvirkning på skolepolitikken.
De øvrige nordiske landene og Tyskland ligger, ifølge Wiborg, et sted midt mellom disse posisjonene, men også her har lærerorganisasjonene oppnådd større makt, særlig under sosialdemokratiske regjeringer.
− Lærerorganisasjonene i Norden utøver typisk sin innflytelse gjennom å sitte i offentlige utvalg og arbeidsgrupper, og dette styrker lærernes fagforeningsinteresser på bekostning av elevene. Vi ser derfor sjelden radikale endringer og fantastiske resultater for barna i land der lærerorganisasjonene her stor innflytelse, sier Wiborg.
− Men er det ikke vanlig i et demokratisk system at ulike interesser skal spille sammen?
− I et velfungerende demokrati styrer man etter det velgerne og sivilsamfunnet vil ha, og ikke etter snevre særinteresser og lobbyistene. Vi sier ikke noe i vår forskning om endringene er gode eller dårlige, vi har bare dokumentert at reformer lettere lar seg gjennomføre når de ikke møter slike hindringer, sier Wiborg.
Og akkurat dette, om det er gode eller dårlige reformer som i praksis blir forhindret, ville vært interessant å vite, men her forteller hun at dette blir den neste fasen i arbeidet, nemlig å dokumentere hvorvidt land som har kunnet gjennomføre endringer effektivt på grunn av svake lærerorganisasjoner, har bedre skolesystemer enn land der lærerorganisasjonene står sterkt. Men hun legger likevel ikke skjul på at hun mener at politisk gjennomføringskraft har vært til gode for mange elever i England, ikke minst muligheten til å legge ned skoler som blir dårlig drevet.
Kan være vanskelig å gjennomføre tiltak
Wiborg nevner også land som Singapore og Kina som eksempler på steder som viser at det er mulig å utvikle skolen i positiv retning i form av høye PISA prestasjoner uten bidrag fra lærerorganisasjonene.
− Men hva med Finland, er ikke dette et land som viser at et sterkt lærerforbund lar seg kombinere med en god skole?
− Finland er interessant, men selv om de har gjort det bra på PISA, så er resultatene fallende. Det kan vise seg at i et land som Finland, med sin sterke lærerforening og politikere som har stadig mindre makt, vil det være vanskelig å få gjennomført tiltak hvis resultatene fortsatt skulle vise seg å falle og problemer i skolen øker, sier Wiborg.
− Når du i foredraget ditt snakket om reformer som ble forhindret, så nevnte du spesielt ekstern lærerevaluering, skoletilsyn og standardiserte tester. Hvorfor mener du at akkurat dette bidrar til å skape bedre skoler?
− Jeg tok med disse eksemplene fordi det er nettopp disse lærerforeningene er mest imot, selv om de bidrar til skolekvalitet. Forskning viser at disse tiltakene bidrar til bedre læring hos elevene og fremmer deres fremtidsmuligheter.
Les også: – Manglende innflytelse over eget fagfelt kan gi flukt fra læreryrket
− Lærerne vet ikke alltid best
− Lærere er jo de som kjenner skolen best, mange vil nok mene at dette et godt argument for at de må være en nødvendig del av arbeidet med å utvikle skolen.
− Lærere vet mye, men de vet ikke nødvendigvis best. Derfor skal lærerorganisasjonene høres, men på like fot med andre interessegrupper, især foreldreorganisasjoner. Disse har også verdifull viten som regjeringen bør lytte til. Problemet er at foreldreorganisasjoner, men også privatskoleforeninger, har færre ressurser og færre kontaktpunkter med regjeringen og blir underdogs i denne prosessen. Utdanningsforbundet i Norge er for eksempel kjempestore sammenlignet med andre interessegrupper. At de skal ha så mye innflytelse på bekostning av små grupper, er et demokratisk problem. Man må ta hensyn til alle interessegrupper, også de som er svake.
− I foredraget ditt nevnte du ulike løsninger på problemet, der den mest ekstreme er å forby lærerorganisasjoner.
− Jeg går selvfølgelig ikke inn for dette, det ville ikke være demokratisk. Men jeg nevner også muligheten til å tillate lærerorganisasjonene å forhandle om lønninger og arbeidsvilkår, men utelukke dem fra reformarbeidet. Denne tankegangen så man praktisert i Norge med Gudmund Hernes og Kristin Clemet, og disse klarte da også å skape flere forandringer. Men ellers vil det være slik at ulike reformer vil kreve ulike prosesser og samarbeidsformer. For hver reform må man derfor finne ut hvilken måte å arbeide på som best vil kunne gi de resultatene vi ønske å oppnå, med andre ord ikke «gjøre som vi pleier» eller «basere oss på den nordiske modellen», hvis dette betyr status quo.
− For meg er det et viktig poeng at vi må ha en debatt rundt lærernes innflytelse. Dette blir nesten ikke diskutert, bortsett fra i USA er dette er viktig tema i mange stater, sier Susanne Wiborg.
Utdanningsforbundet − mer enn lønns- og arbeidsvilkår
Det er interessant å få utfordret sine synspunkter, men tvilsom om denne forskningen treffer når det gjelder norske forhold, mener Turid Buan Øfsti i Utdanningsforbundets sentralstyre, som var til stede da Susanne Wiborg holdt sitt foredrag.
Øfsti synes i utgangspunktet det er spennende med personer som kan utfordre etablerte synspunkter, og ser gjerne at man inviterer slike også i fremtiden. Men hun mener at så lenge Wiborgs forskning ikke forholder seg til resultatene av reformene, om de er gode eller dårlige, så blir det også vanskelig å vurdere selve forskningen.
Hun er dessuten uenig i utsagnet om at lærerorganisasjonene kun er opptatt av lønn og arbeidsvilkår. Hun mener erfaringen viser at Utdanningsforbundet også deltar aktivt når det gjelder å bidra til gode reformer for elevene.
− Det ville være helt feil om vi som profesjonsorganisasjon bare skulle være opptatt av lønns- og arbeidsvilkår. For oss er det også viktig at vi har en god barnehage og skole. Jeg syns noe av det beste med Utdanningsforbundet er at vi er opptatt av hele løpet til barna, fra de begynner i barnehagen til de er ferdig med sine studier, sier Øfsti.
Hun mener det vil være enklere å gjennomføre reformer på en vellykket måte når lærerorganisasjonene er med på arbeidet i forkant.
− Partene i arbeidslivet er heldigvis enige om at organisasjonene skal involveres så tidlig som mulig når reformer skal gjennomføres. Hvis man får pådyttet seg ting som andre har bestemt, uten involvering av profesjonen, så kan det bli ganske vanskelig å gjennomføre gode reformer. Da kan man jo møte mer motstand fordi lærerne ikke har vært med på prosessen, sier Øfsti.
Ser ikke til England
− Men må man ikke bøye seg for forskningen, hvis den sier at der organisasjonene har mye makt, så går det ut over muligheten til å gjennomføre reformer i skolene?
− Det er ikke gitt at resultatene som kommer fram her, er overførbare til Norge og Skandinavia. Da måtte man ha sett spesielt på norske lærerorganisasjoners påvirkning og hvordan de enkelte reformene har virket inn på den norske skolen. Konteksten har alt å si her, sier hun.
Øfsti mener dessuten at vi ikke nødvendigvis er enige om hvor sterke eller svake lærerorganisasjonene i de ulike landene faktisk er. Hun stiller for eksempel spørsmål ved Wiborgs utsagn om Frankrike som et land der lærerorganisasjonene har stor innflytelse, så lenge man også vet at det er relativt får av de franske arbeidstakere som er organisert.
Og hun er også kritisk til England som eksempel på at svake lærerorganisasjoner har bidratt til at man har kunne gjennomføre en rekke vellykkede reformer.
− Vi må jo spørre oss om vi virkelig vil ha en skole som den de har i England, sier Øfsti.
