Etter en stund ser vi at hun sitter under bordet med høna, finner fram sekken og leter lenge, før hun pakker ut matpakken sin og mater høna med sitt eget knekkebrød, forteller Bjørghild Hamre, leder for åtte avdelinger i Jåttå barnehage i Stavanger. Foto: Elly Kellner, Free images

Her bruker de barnehagevandring for å gi alle barn like muligheter i leken

Magiske, spennende øyeblikk er ofte et resultat av god planlegging.

Publisert

I flere år har Jåttå barnehage i Stavanger gjennomført barnehagevandringer, et verktøy som inngår i en metode for kvalitetsutvikling. I år hadde barnehagevandringene fokus på prosjektet «Likeverdig lek for alle».

– I år handlet vandringen om å gi alle barn like muligheter i leken, forteller Bjørghild  Hamre, leder for åtte avdelinger i Jåttå barnehage i Stavanger.

Inne på en småbarnsavdeling var en gruppe med fire barn på to og et halvt år i sving med å leke. Pedagogen hadde planlagt en lekestund med utgangspunkt i boka «Venner», som barna kjente godt til. Barna var for tiden opptatt av høna i boka, og denne dagen skulle barna på «tur» for å besøke «høna» inne på avdelingen.

 

Hjalp hverandre

Pedagogen hadde planlagt ulike lekesekvenser som ga støtte til å gi barna en felles retning i leken, som alle i gruppa kunne delta i og lykkes med. Barna laget en liten matpakke til seg selv og en liten boks med mais som de skulle mate høna med.

Under tre silketepper som pedagogen hadde lagt på gulvet, lå det rekvisitter til den videre leken: Fire ryggsekker, fire hatter og fire lekehøner.

– Jeg kunne se stor forventning i barnas kropper når de skulle se hva de fant. Barna strevde litt med å åpne ryggsekkene, og alle ville ha hjelp av pedagogen. Her vender pedagogen barnas oppmerksomhet mot hverandre ved å si: «Dere kan jo hjelpe hverandre», og så gikk barna begeistret i gang med «hjelpe hverandre»-prosjektet.

De puttet matpakkene til seg selv og til høna i sekken, hattene på hodet og ei høne under armen og var klare til å ta av sted. Men for å komme helt fram til «hønsehuset», måtte de over et «hav», et blått silketeppe. På vei over sjøen vugget barna fram og tilbake mens de sang «Ro, ro, ro din båt». Mens de sitter i båten og synger, sier en av guttene: – Å, det er bølger! – Ja, kjenn som det blåser, det gynger kjempemye! istemte pedagogen.

 

Dro alene for å mate

Så kom de fram til der høna bodde, i et «hønsehus» under et bord. Der skal barna ha matpause. De spiser litt av sin egen matpakke og deler høytidelig maisen med høna. Det vil si, den ene jenta ville ikke dele med høna, hun var mest opptatt av å spise selv.

Etterpå skulle de «hjem» for å hvile. «Me e trøtte nå», det var liksom blitt natt. Da de hadde lagt seg til for å sove, sa ett av barna: «Hønene ble veldig glade for at vi hadde med mais.»

Da utbrøt jenta som ikke hadde delt maisen med hønene: «Nå vil jeg reise!», og fikk det plutselig travelt. Pedagogen anerkjente at hun kunne reise i forveien og at de andre kom etter hvilen. Så satte hun av gårde bort til hønene, helt alene. Etter en stund ser vi at hun sitter under bordet med høna, finner fram sekken og leter lenge, før hun pakker ut matpakken sin og mater høna med sitt eget knekkebrød.

 

Planlegging

– Det var helt fantastisk å få følge med på denne leken. Barna levde seg helt inn i leken og gjentok den om og om igjen, stadig mer ivrige. De strålte etter hvert som magien og spenningstopper kom og gikk. Det er gjennom slike fellesopplevelser gryende vennskapsbånd knyttes, og det allerede i toårsalderen.

– Erfaringen vår er at om en skal lykkes med likeverdig lek for alle, er planleggingen alfa og omega. Etter hvert som alle barna føler seg inkludert i leken, kan pedagogen trekke seg mer tilbake og la barna leke videre, avslutter Bjørghild Hamre.

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS