Følelser vil alltid kunne slippe taket om de blir anerkjent, mener artikkelforfatteren. Foto: Fotolia.com
Følelser vil alltid kunne slippe taket om de blir anerkjent, mener artikkelforfatteren. Foto: Fotolia.com

«Lærer vi barna å akseptere eller undertrykke følelsene sine?»

Lærer vi barna å akseptere eller undertrykke følelsene sine? Hvordan hjelper vi barn gjennom, i stedet for utenom?

 

Dette innlegget er også publisert i Første steg nr. 1/2017

– Du trenger ikke bli så sint!

Det tar et sekund før jeg hører hva jeg selv sier. Gutten foran meg har sand i håret, etter et uheldig kast med spaden fra en jente i sandkassa. Han brøler med sin fulle røst mot eieren av spaden. Det er da jeg sier det: «Du da, du trenger ikke bli så sint».

 

Lov å være sint

Han trengte tydeligvis å bli så sint. Og han trengte åpenbart å få utløp for det. Selv kan jeg hisse meg opp over mindre ting enn å få hodet fullt av sand. Og jeg vet hva som skjer hvis jeg blir sint for mange småting, og svelger det unna. Trykket blir stort, og gryta renner over i det en mer eller mindre viktig årsak utløser det som har samlet seg.

Det bør være overflødig å nevne at jeg ikke mener at vi skal gå rundt å brøle til hverandre. Det er ikke greit å ta ut følelsene sine på andre. Men det må finnes måter å få lov til å være sint på, uten at det går utover noen? La oss bare anerkjenne det faktum her og nå: sinne skjer. Det er en menneskelig reaksjon. Og en ting er vel sikkert: det blir ikke noe mindre av at noen sier: «ikke vær så sint, da».

 

Hvor blir gråten av?

Vi som jobber med barn vet at det er et mylder av følelser. Fra ekstatisk glede til fortvilelse, fra frustrasjon til latter. Det snur fort. For barna ser det å leve ut følelsene sine til å falle mer naturlig enn for voksne. Når barna er triste gråter de. Når de er ivrige hopper de opp og ned, løper, rister. Selvsagt er barna vidt forskjellige, og uttrykker seg ulikt. Og det finnes unntak; noen viser ikke følelser i det hele tatt. Men det er tydelig at noe skjer på veien fra barn til voksen; vi lærer at vi skal tone oss ned.

Hvor mange ganger skal et barn høre «det er ikke noe å gråte for», før det faktisk slutter å gråte? Jeg har sett det skje; barn som opplagt svelger og svelger helt til det ikke er flere tårer. Hvor blir gråten av da?

 

Feil følelser

Å undertrykke følelser, eller få følelsene definert av andre, kan gi konsekvenser i negativ retning.

Det kan gi en opplevelse av at følelsene våre er feil, og på den måten er det noe galt med oss. Det kan signalisere at andre har større evne og rett til å definere oss enn det vi selv har, som igjen svekker tilliten til å stole på egne følelser og signaler. Det kan føre til en indre opphoping av følelser, og at vi mister kontakten med oss selv. Kanskje en flathet i følelseslivet, eller depresjon i alvorlige tilfeller, fordi vi ikke har lært å la følelsene få gå gjennom og ut. Og innerst inne kan vi bli for eksempel enda mer sinte, eller lei oss, fordi vi ikke fikk lov til å være sinte eller lei oss.

 

Ikke barnet, men deg selv

Vi vet at barna er som svamper, som suger til seg og absorberer alt det sansene erfarer de første leveårene. Det er så mye grunnleggende læring som skjer i disse årene, at det er av stor betydning hvordan vi voksne møter barna. Dette vet vi. Men hvordan gjør vi det? Det å arbeide med barn byr hver dag på situasjoner der en ikke helt kan sette to streker under svarene. Men jeg tror på bevisst-

gjøring; at jo mer vi blir villige til å observere og reflektere det vi selv gjør i møtet med barna, jo bedre blir vi. Og ikke finne den eventuelle «feilen» eller utfordringen hos barnet, men heller se på hva vi som voksenperson bringer til bordet. 

 

– Får jeg lov å være sint?

Jeg har sett barn få puter som de har fått lov til å gå løs på ved adferd som signaliserer sinne (for eksempel aggressivitet mot andre). De har fått bite i puta i stedet for på andre. Overraskelsen har vært stor; «får jeg lov til å være sint»? Yes, liksom! At hele følelsesspekteret vårt anerkjennes er en enorm lettelse. «Jeg er altså okei selv om jeg blir sint iblant!». Å få lov til å være der man er signaliserer: «Det er ikke noe gærent med deg, du trenger ikke forandres eller fikses på. Hele deg er okei». Og etterpå: barnets ansikt går fra anspent og forknytt, til rolig og fredfylt. Det er ikke okei å la følelser gå utover andre, men det er helt naturlig å ha disse følelsene i utgangspunktet.

Å bli lei seg når noen andre tar favorittleken er en naturlig reaksjon for en 2-åring. Kanskje er den voksnes «slutt å gråte for det der»-reaksjon som ikke er naturlig? Vi kan ikke alltid avverge situasjoner der barnet blir lei seg. Men vi kan vise barnet at det å bli lei seg vil kunne skje, og at det ikke er farlig. Det går over, men kanskje ikke med en gang. Med noen som er der for én går det meste bra.   

 

Vær der for meg

Jeg mener at vi må gi barna et godt indre kompass for å akseptere og håndtere følelser. For å kunne velge en annen tilstand enn den de befinner seg i, må de først ha tryggheten på at å være der de er, akkurat nå, er akseptert.

Men for å hjelpe barna med dette, trenger vi å først ta en titt på oss selv som voksne. Hvordan skal vi lære barn å takle følelser dersom vi ikke takler våre egne? Vi må selv være kompetente på dette området for å være med barn når de har sterke følelsesutbrudd. Vi må tåle oss selv for å tåle andre. Være med det som skjer i oss, uten å dømme, uten å definere. Puste. Være bevisst. «Hva skjedde i meg nå? Sint? Ok. Vær med. Pust i det.» Det kan ta kort eller lang tid, men det kommer til å lette. Kanskje trenger det ikke mer enn et sekund til for å skifte en følelse. Energien oppløses og går over i en annen form. Lettelse. Ro. Dette kan vi vise barna også.

 

Anerkjenne følelser

Vi vil så gjerne dysse ned, fjerne følelsene, ta vekk det som gjør vondt, hindre vanskeligheter. Vi kan ikke ta vekk noe fra noen. Men vi kan være der som en støtte, og lære bort dette: «this too shall pass». Følelser vil alltid kunne slippe taket om de får bli anerkjent for det de er, akkurat nå.

Veien ut er gjennom; for å komme ut av følelsen må en tåle å gå gjennom den. Uten å reagere, uten å måtte vise det for andre eller forklare. Vi trenger ikke engang å analysere hvorfor følelsen er der. Og iblant er det nok å si «hei følelse, jeg ser deg!». Som voksen skal vi være til stede, lytte om det trengs, og være tilgjengelig i det barnet går gjennom det som det går gjennom. Uten å forandre og definere.

Men aktiv til stede, sammen med. Ja, det kan gjøre vondt. Veldig vondt. Men å orke det mens det står på, det tror jeg gjør oss rustet til å takle det meste i livet. Og jeg tror denne evnen er en gave å gi til barna, fremfor å ta vekk evnen til stå i vanskelige situasjoner Min erfaring er at barn som møtes der de er følelsesmessig, fremfor å bli avvist eller forandret på, er de som raskest ser ut til å få det godt igjen.

 

Du kan være den ene

Bak reaksjoner, utbrudd, tårer, sinne, aggressivitet, hva enn det måtte være, hører jeg en stemme som sier «jeg vil bare at noen skal være der for meg».

Og du som leser dette kan være den noen. Den som rommer hele barnet, ikke bare de sidene som er enkle å like. Da er du ikke bare noen, men en ubeskrivelig viktig brikke i et barns liv. En hånd, en klem, et blikk, et fang; kanskje skal det ikke mer til? At noen er der, med raus aksept, gjør at barnet selv kan ta steget gjennom, og ikke utenom.

 

  • Ida Blichfeldt er pedagogisk leder i Solemskogen Naturbarnehage, Oslo