«KS, kom og dans med meg!»

Jeg har lyst til å invitere deg, KS, med på en dans som handler om kvalitet i barnehagen. Om hvordan vi kan danse sammen for de aller viktigste aktørene; barna.

Tenk om vi hadde danset sammen, KS og jeg. Vi kunne fått til en fin og samstemt dans med samme rytme, i samme takt. For å kunne danse sammen, hadde vi vært nødt til å enes om hvilken dans vi skulle velge og hvordan den skulle være.

Jeg har lyst til å invitere deg, KS, med på en dans som handler om kvalitet i barnehagen. Om hvordan vi kan danse sammen for de aller viktigste aktørene; barna. Hvordan vi kan sikre at de føler seg sett og hørt og at de opplever tillit og omsorg. At de utvikler et godt selvbilde, at de opplever læring og mestring og blir gode samfunnsborgere. Men fremfor alt; at de får være til stede i sitt eget liv på en god og positiv måte, akkurat her og nå.

Det er mange ulike barn vi skal danse for. Derfor må vi tilpasse dansen etter hvert enkelt barns behov og hva det vil kunne oppleve som kvalitet. Denne tilpasningen av koreografien må jeg, som fagperson, ta meg av. Det er jeg som kjenner barnet, det er jeg som vet hvilke trinn som er riktige der og da. Kanskje jeg må endre på noe, kanskje jeg må tenke nytt. Jeg må jobbe med bevisstgjøringen av mitt eget uttrykk, mine holdninger og hva jeg kommuniserer gjennom dansen. Jeg må finne de rette trinnene og finne ut hvordan jeg skal utføre dem på en god måte.

Hvis jeg skal kunne planlegge, forberede, tilrettelegge, øve og vurdere, trenger jeg tid. Tid for meg selv og tid sammen med mine kolleger. Slik at dansen blir best mulig for barnet. Du, KS, hevder at det er et lederansvar å gi meg denne tiden. Da må lederen min ha tid å gi meg. Hadde hun hatt den, ville jeg fått den. Men hun har den ikke. Det er kun du, KS, som kan gi meg den tiden. Og det er først da vi kan begynne å danse godt sammen.

Det er min plikt, som profesjonsutøver, å si ifra når det ikke danses bra nok lenger. Når det blir for mange steg, når vi danser i utakt, når jeg ikke lenger henger med. Det er min plikt å si ifra når dansen går på akkord med samfunnsmandatet og egne verdier. Som barnehagelærer er jeg nemlig forpliktet på noe utenfor meg selv. Hvis jeg ikke tar ansvar, resignerer og bare skylder på at du ikke er god nok til å danse, da gjør jeg ikke jobben min. Derfor forteller jeg det til deg nå; jeg trenger tid slik at kvaliteten på dansen skal bli best mulig.

Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Det har både du og jeg. Derfor inviterer jeg deg, KS: Denne dansen danser vi for barnas skyld.

 

  • Tone Digranes er hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Bergen.