Når skal vi få gjort det vi ønsker oss, det vi skriver om i våre planer? spør forfatteren av dette innlegget. Foto: Pixabay.
Når skal vi få gjort det vi ønsker oss, det vi skriver om i våre planer? spør forfatteren av dette innlegget. Foto: Pixabay.

«Barna våre fortjener personale med nærvær»

Debatt: Sommerferiebetraktninger om livet i barnehagen

Publisert

Det er sommerferie. Fire deilige uker uten travle planer. I år har jeg hjemmeferie. Det betyr at jeg gjør det som faller meg inn. Tar en tur til Kristiansund, rydder i noen gamle papirer, leser bok … ja, det som faller meg inn. Det er livet! ... eller er det det? I 28 år har barnehagejobben vært livet for meg. For jeg er en av de som valgte å bli førskolelærer/barnehagelærer. Og jeg har elsket barnehagelivet. Jeg skriver barnehagelivet, ikke jobben i barnehagen. Og ja, det er en grunn til det!

Barnehagejobben er det nærmeste jeg kan komme livet. En barnehagehverdag leves. Den syder og koker av nysgjerrighet, livslyst, aktivitet, hvile, sorger, gleder, kjærlighet, misunnelse, vennlighet, mistro, vekst, lek og læring. Barnehagelivet er alt fra en symfoni av farger til duvende pastell. Slik som selve livet. Jeg lever dagen sammen med mine kollegaer og sammen med barna. På ekte.

Barn vet når ting er på ekte. De vet når jeg er på ekte, og de svarer meg på ekte. «Line!» roper de med glede i stemmen når jeg kommer på jobb. «Nei, ikke Line!» roper de med sinne i stemmen når det er min kollega som har det beste trøstefanget. I barnehagen leves livet. Det er derfor det sliter i meg når vi som personale kjenner irritasjon overfor hverandre.

Er det møter nå igjen? Skal vi være færre voksne med barna nå igjen? Hva er det med disse møtene som er så viktig? Foreldresamtaler, veiledning/refleksjonsmøter, møter med hjelpeapparat, flyktningetjenesten, møter for tillitsvalgte, avdelingsmøter, styrermøter. Planleggingstid! Tid bort fra barna. Hva med den turen i skogen? Hva med oppfølgingen av det barnet som trenger en voksen nå? Hva med den spennende oppdagelsen barna gjorde som vi vil se nærmere på? Hva med alle behovene, alle planene?

Når skal vi få gjort det vi ønsker oss, det vi skriver om i våre planer. Nærhet, medvirkning, omsorg, tilknytning er langsomt arbeid. Det vet pedagogene. Det vet barne- og ungdomsarbeiderne. Refleksjon, personalutvikling, profesjonsutvikling, kreativitet, nytenking og veiledning er også langsomt arbeid. Det vet pedagogene, og det vet jeg. Derfor river det i meg når kveldsmøter reduseres, kursdager (som vi sårt trenger å gå på sammen) legges til de dagene som allerede er satt opp som planleggingsdager. Det er som om et tidsmonster smatter og slafser i seg en bit her og en bit der, til vi nesten ikke merker at timene har forsvunnet.

Vi skal ha planlegging i arbeidstid, vi skal ha færre kursdager, færre kveldsmøter. Kanskje vi ikke er effektive nok på møtene? Hva kan vi velge bort? Hva er de viktigste temaene å snakke om? Dette er viktige spørsmål. Og samtidig knirker det i meg fordi jeg vet at oppdagelser rundt egne tankemønster og eventuelle endringer i disse, krever at vi våger. Våger å prøve det uprøvde. Våger å leke. Våger å feile. Og det tar tid! En time avdelingsmøte mens du tripper fordi du vet at det nye barnet snart våkner og det trenger deg. En time. Fem voksne. Kreativitet, nytenkning, refleksjon. Dette er begreper for langsom tid.

På 1970-tallet kom boka «Momo eller kampen om tiden» av Michael Ende. På bokpermens bakside står det: «Momo er et eventyr om tiden; og om den følelseskalde og avstumpede livsstilen i vårt samfunn. Mange av oss lever som barbereren Fusi, vi ergrer oss over at vi ikke har tid til å leve.» Som pedagogisk leder river det i meg når jeg går bort fra barna og jeg vet at det gjenværende personalet ikke er mange nok til å leve det barnehagelivet vi vet vi kan, og som vi vet barna fortjener. Over 90 prosent av barn i Norge går i barnehage. Mange av dem er lenger i barnehagen enn foreldrene er på jobb. Barna lever livet i barnehagen. Og i dag er dette livet farget av en kamp om tiden.

Barna våre fortjener personale med nærvær. De fortjener personale som med god samvittighet kan være borte FOR barna. Som kan gå på møter uten å kjenne dårlig samvittighet. Som kan være igjen med barna uten å kjenne dårlig samvittighet. Og hvem har ansvaret? Er du politiker? Er du barnehageansatt? Pedagogisk leder? Barnehageeier? Forelder? Hvem har ansvar for at våre barn skal kunne leve barnehagelivet sammen med voksne som også lever barnehagelivet? Kanskje tenker du at du er maktesløs? Ikke vet jeg. Det jeg vet, derimot, er at dette kan jeg ikke fikse alene.