«La barna selv oppdage hvordan handlingene deres preger andre»

Toåringen «Ida» la seg rett ned på gulvet og gråt fordi jevngamle «Anna» hadde tatt veska hennes. Men hadde hun tatt den for å være slem?

De to småjentene, la oss kalle dem Ida og Anna, lekte sammen. Ida satt på gulvet og lekte med ei veske, men så ble hun opptatt med noe annet og satte den fra seg. Da plukket Anna opp veska og gikk av gårde med den. Dermed sprang Ida etter, hun ville ha tilbake veska. Anna trodde at Ida lekte og satte i å springe hun også. Jentene sprang etter hverandre en stund, men så ville ikke Ida mer. Hun la seg ned på gulvet og begynte å gråte.

Dette er spalten Gylne øyeblikk fra Utdanning nr. 12/2016. I denne spalten forteller lærere og barnehagelærere om noe de har lyktes særlig godt med.

Denne gang har vi snakket med Johanne Rimul (31) som er pedagogisk leder i SiT Barn Dragvoll (barnehage til Studentsamskipnaden i Trondheim).

Hun forteller om de viktige øyeblikkene som skjer i lek og i relasjoner mellom barna.

På sidelinja satt Johanne Rimul og observerte.

– Den umiddelbare responsen ville kanskje vært å gripe inn og si til Anna at hun ikke kunne ta veska, men jeg valgte å vente og se hvordan de ville løse det på egen hånd. Jeg så jo at hun som tok veska, ikke gjorde det for å være slem, men som en leik, forteller Rimul.

I ettertid er hun veldig glad for at hun valgte å vente.

 

Endret kroppsspråk

– Det som skjedde, var at Anna plutselig ble bevisst at Ida ikke sprang etter lenger. Plutselig innså hun at «oi, vi har ikke lenger en felles leik». Hun ble litt forundret i blikket, snudde seg og oppdaget at Ida lå på gulvet og gråt.

– Da endret kroppsspråket hennes seg fra lekende og ertende til empatisk og nysgjerrig, forteller Rimul.

Anna gikk bort og stilte seg ved siden av Ida og så på henne. Ida reiste seg, og de stod bare og så på hverandre. Begge to smilte. Så ga de hverandre en klem. Slik stod de lenge og holdt rundt hverandre, så tok de hverandre i hendene og begynte å gå rundt i rommet og leke sammen.

– Det var så fantastisk å sitte og se på hvor mye som skjedde uten at noe ble sagt. Små barn gir så tydelig uttrykk for vennskap gjennom kroppslig kommunikasjon. Hun som sprang med veska, skjønte at handlingen hennes hadde prega den andre, at her hadde hun gjort noe leit.

– Begge var så empatiske at også Ida som gråt fordi hun var fratatt veska, ikke i det hele tatt var opptatt av veska. Hun ble bare glad for at venninna så at hun var blitt lei seg, ellers ville hun bare tatt veska tilbake da Anna satte den fra seg. Jeg glemmer det aldri, sier Rimul.

 

– Viktig å observere

Hun er opptatt av at det er viktig å gi ungene rom til selv å oppdage hvordan handlingene deres preger andre.

– Det ligger så mye læring i det å ha tillit til at ungene i enkelte tilfeller greier å se hva som blir rett og feil. Sammen med jevnaldrende erfarer de ulike sider av seg selv på en annen måte enn sammen med voksne. Det er bedre at den voksne observerer en stund og ser hva som foregår, og så eventuelt griper inn og hjelper.

– Det må ha vært flott å se hvordan to så små barn kommuniserte uten å bruke ord i det hele tatt?

– Ja. Man veit jo at småbarn forstår og er veldig kompetente, men akkurat denne situasjonen overraska meg også. Det var så tydelig at de forsto hverandre. Jeg glemmer det aldri, sier Rimul.

Powered by Labrador CMS