– Barnas behov er uavhengig av pedagogiske trender

Jo. Det kan virke som om veien fra Huseby barnehage og skole til Oslo rådhus er lang. For barnehagelærer Eivor Evenrud var det derimot et naturlig skritt. Hun møter oss på trappa til rådhuset, viser vei gjennom den storslagne hallen, opp ei trapp, forbi et filmteam som forbereder opptak til «Snømannen», inn en korridor, peker inn i bystyresalen og åpner døra til kontoret sitt. Det er kjempestort.

– Det er nesten for stort, jeg har jo ingenting her, sier hun og ler.

I maktens korridorer

På de blå veggene henger to gamle bilder. De er definert som registret kunst, og kan ikke fjernes. På toppen av skapet ligger et bilde av Bruce Springsteen som skal få plass på veggen etter hvert. I garderobeskapet ligger to stykk representasjonsnåler som skal festes på dressjakka ved hver sine høytidelige anledninger. Med nålene følger også et visst regelsett.

– Første gang jeg skulle på en mottakelse her om kvelden stilte jeg vanlig kledd i bukse, og sa jeg kom inn hadde halvparten av gjestene på seg bunad. Da tenkte jeg nok «oi, her er det litt annerledes.» Men det gikk fint – heldigvis hadde jeg litt smykker på meg, sier Eivor, og ler.

Etter å ha vært omringet av viltre barnehagebarn i ti år innrømmer Eivor Evenrud at det er en ganske annen verden i Oslo rådhus.

– Jeg synes det er litt stille her, det skjer ikke så veldig mye overraskende – med mindre du gjør noe selv. Neste uke får jeg besøk av en barnehage, og det gleder jeg meg til. I valgkampen sa jeg at jeg skulle sørge for å få barnas stemme inn i rådhuset, og nå gjør jeg det rent fysisk, sier Eivor, og ler.

Tidlig engasjert

Eivor Evenrud har alltid vært engasjert. Barnehagelæreren ble for alvor en stemme i den offentlige debatten i 2013, da hun startet bloggen «Lodgelady». Med et krast blikk på den stadig strengere profesjonaliseringen av norske barnehager sa hun fra om ting mange tenkte, men ikke turte si høyt. At vi ikke må glemme barnas behov oppi det hele, og at disse behovene er uavhengig av pedagogiske trender.

Bloggen traff en nerve hos mange, og i dag har Eivors blogg-innlegg til sammen mer enn tre millioner treff. De er delt flere hundre tusen ganger på sosiale medier. I vinter kom hennes første bok, «Kjære Karoline. Jeg er barnehagelæreren din» på Universitetsforlaget. «Gjennom sin praksis i barnehage, sin blogg og sitt politiske engasjement synliggjør hun barnehager og betydningen av barns livskvalitet der. Eivor Evenrud er en barne-hagelærer som gjør en forskjell», sier professor Berit Bae ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

At hun ble barnehagelærer var egentlig en tilfeldighet. Allerede som 16-åring flyttet Eivor hjemmefra for å gå på videregående i Valdres, og selv om hun kanskje hadde tenkt seg noe med matte, så begynte hun på barne- og ungdomsarbeiderfag.

– Der hadde jeg en lærer som var utrolig interessant, og jeg skjønte at dette var noe jeg likte. Som 18-åring var jeg lærling i en barnehage på Sogn, og etter det flyttet jeg til Oslo og jobbet i barnehager, SFO og ungdomsklubb.

Bratt læringskurve

Etter å ha søkt på og fått sin første faste jobb som barne- og ungdomsarbeider, ble Eivor som 21-åring kastet rett inn i en stilling som pedagogisk leder på dispensasjon. Det ble en bratt læringskurve.

– Jeg husker det var noen foreldre som reagerte på at jeg var så ung. Jeg jobbet sammen med flere barnehagelærere som også var helt nye i barnehagen, men jeg skjønte jo fort at de kunne mye mer enn meg. Selv om jeg var ny og hadde ganske bestemte meninger, så jeg at de andre gjorde ting som fungerte.

Eivor slukte det hun kom over av faglitteratur, og bestemte seg for å ta videreutdanning som barnehagelærer, den gang førskolelærer. Hun forteller at det tok flere år før hun ble flink i jobben.

– Jeg lærte jobben på jobben. Selv etter jeg ble utdannet barnehagelærer, så tok det noen år før rollen satt – kanskje gjør den enda ikke det. Men det er litt befriende å finne ut at det ikke finnes noen fasit, du blir aldri helt ferdig, selv om dagen er over. Og det liker jeg.

Har lært av de minste

De første årene slukte Eivor alt kolleger sa og gjorde, men gradvis skjønte hun at hun kunne lære like mye av ungene – minst. Fordi det er dem jobben handler om.

– De siste årene har jeg latt barna vise veien. Det var nok en periode hvor jeg så på pedagogisk teori nærmest som sannheter.

De siste ti årene har norsk barnehagepolitikk gjennomgått en rivende utvikling. Kravene til innhold, kvalitet og kompetanse har økt i takt med nye politiske visjoner og vedtak, og kravet om læring ligger bak svært mye av det som skjer. For mye, mener Eivor.

– Det er en helt annen barnehage i dag enn da jeg begynte. Stadig nye programmer ble innført, og jeg ble etter hvert mer og mer forbannet. Jeg følte jeg hadde sagt fra mange, mange ganger, og alltid fått svar som ikke hadde noe med barna å gjøre, sier Eivor.

Mens hun var på det mest frustrerte over å få tredd stadig nye krav og programmer nedover hodet, møtte hun en jente som sa «start en blogg da vel». Slik ble «Lodgelady til». Det ble ramaskrik allerede etter det første blogginnlegget, som ble lest av 130.000.

– Da ble jeg nervøs da. Det var ikke så vanlig at barnehageansatte skrev innlegg, og det var ikke veldig populært på jobben. Jeg ble innkalt på kontoret, ble bedt om å fjerne innlegget, og fikk beskjed om at dersom noen hadde hatt en hjemmel til det, så hadde jeg fått sparken. For meg ble det en ekstra motivasjon til å komme dit jeg er nå, sier Eivor.

Både på bloggen og i boka henvender hun seg ofte direkte til barna. Karoline er for eksempel et slags tverrsnitt av de over 300 barna Eivor har møtt og kjent på sine mange år i barnehagen. Boka er skrevet som en hyllest til barnet og dets perspektiv, og en påminnelse til alle voksne om at barn er barn – et faktum forholdsvis uforandret over tid.

Skrinla tras-prosjektet

Noe av det første hun sørget for å gjennomføre da hun kom inn i bystyret, var å stoppe den pågående TRAS-kartleggingen – det etter selv å ha deltatt på sju forskjellige TRAS-kurs. Kartleggingsverktøyet TRAS ble innført i alle barnehager i Oslo i 2015 og påla de barnehageansatte å kartlegge språket til alle barn over to år. Nå er vedtaket om obligatorisk kartlegging med TRAS opphevet i Oslo bystyre.

Veldig mange er enige med Eivor og hennes kamp for at forskjellige pedagogiske læringsmodeller ikke skal spise opp all tid til lek, undring og moro i barnehagen. Men hun har også skaffet seg motstandere i enkelte forsknings- og utdanningsmiljøer.

– Det har vist seg å være veldig vanskelig å få snakke med dem som er mest uenige med meg. Fra den siden møtes jeg stort sett med stillhet, sier hun, og ler mens hun forteller:

– Da jeg var invitert til «Politisk kvarter» på NRK ble jeg bedt om å holde et innlegg, men jeg fik ikke delta i debatten sammen med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og de andre gjestene. Derfor ble jeg politiker. Jeg skjønte at jeg aldri kom til å bli invitert inn i disse debattene som barnehagelærer.

Eivor Evenrud er så stolt av å være barnehagelærer at hun nærmest demonstrativt har tenkt at hun aldri skal ta en master. Nå har hun begynt å revurdere tanken. Tiden vil vise hva som skjer. I fjor jobbet hun for første gang som lærer i barneskolen, og en av hennes kjepphester har vært at det første skoleåret, som skulle preges av lek og tilvenning, ikke måtte havne i barnehagen i stedet for i skolen. For det mener hun har skjedd veldig mange steder.

– Ikke plass til lek

Hun hopper opp fra stolen og går bort til døra, henter en kopi av et innlegg fra Aftenposten i 1993, og leser: «Når bestemmelsen om tidlig skolestart er tatt, vil debatten om innhold og pedagogisk opplegg virkelig starte. Meningsmålinger  viser at mange foreldre er i tvil om 6-åringen er skolemoden. Det er de ikke, hvis vi tenker på dagens skole. Den er laget for 7-åringer, ikke for 6-åringer. Ingen har tenkt å sende 6-åringer inn i en slik førsteklasse»,

– Dette er et sitat fra statsminister Gro Harlem Brundtland, sier Eivor ivrig.

Videre skriver Gro at hun har stor tiltro til at førskolepedagogene og småskolelærerne vil utvikle et godt og riktig skoletilbud til de nye 6-åringene. I 1997 ble den nye ordningen innført.

– Det var altså stor bekymring for og bred enighet om at det ikke måtte bli en slik skole som det var, men så er det altså helt i stillhet blitt det – og ikke bare er det blitt en slik skole, det er blitt en mye mer faglig skole enn man var bekymret for. Og vi ser altså at det første skoleåret har havnet i barnehagen, sier Eivor.

Og det er dette hun synes er så trist.

– Men hva skal ut i barnehagen?

– På mange måter er det de voksne som må ut, haha. Nei da, det går jo ikke, men det er altfor mange som er altfor opptatt av at barna skal gjøre noe for noe, og det er altfor mange mål for barnet. Dette påvirker barnehagene så mye at det til slutt ikke blir plass til den frie leken. Det blir ikke plass til spørsmålet ditt om hva som skjer med skyene der ute, fordi nå holder vi på å forske på frosk. Jeg er redd for at vi glemmer barnas verden. Hvis du skal ha noe med barn å gjøre, så må du også ha kontakt med barn.

Snart mamma

Eivor har hatt mange barn rundt seg i flere år, både i familien og på jobb. Om noen uker venter hun sitt første barn selv, og gleder seg veldig.

– Kommer du til å håndplukke barnehage?

– Haha, nei. Jeg kommer nok til å velge en av dem som er nærmest, for å få alt det praktiske til å gå rundt.

Eivor selv gikk noen timer om dagen i en menighetsbarnehage hjemme på Gjøvik, kombinert med dagmamma. Hun husker barnehagen som fryktelig streng.

– Jeg hadde mange venner der, og husker at jeg likte barna i barnehagen veldig godt. Men jeg likte ikke de voksne like godt.

Foreløpig er det vanskelig å forestille seg hvordan det blir å bli mamma. Men en ting har Eivor begynt å lure på i forhold til det å selv bli forelder.

– Jeg har kanskje tenkt at det er litt tidlig å sende et barn i barnehage når det bare er ett år. Akkurat det er jeg spent på hvordan blir, sier hun.

Planen nå er å sitte i bystyret de neste fire åra. Henge opp bildet av Bruce Springsteen på veggen, og kanskje plassere en dressjakke i garderobeskapet. Fortsette bloggen, men kanskje i en litt annen støpning enn i dag. Fortsette å invitere barnehager og skoleklasser inn i rådhuset.

– Og jeg lover at jeg skal fortsette å være høylytt!