– Kunnskapen og det kollektive minnet om slitet bak velferdssamfunnet er i ferd med å forvitre. En konsekvens kan være at vi tar godene våre som gitte, i stedet for historisk fremarbeidede, skriver Roar Ulvestad. Bildet viser stølen Holmen i Aurlandsdalen i Sogn og Fjordane. Foto: Frode Inge Helland / Wikimedia Commons.
– Kunnskapen og det kollektive minnet om slitet bak velferdssamfunnet er i ferd med å forvitre. En konsekvens kan være at vi tar godene våre som gitte, i stedet for historisk fremarbeidede, skriver Roar Ulvestad. Bildet viser stølen Holmen i Aurlandsdalen i Sogn og Fjordane. Foto: Frode Inge Helland / Wikimedia Commons.

Norsklærerens rop på bærekraft

Kan kunnskapsministeren være så grei å reversere vedtaket om å fjerne «bærekraftig utvikling» fra norskfaget? Det vil være et helt riktig signal i disse dager, der vi snakker om fraværsregler når vi burde snakke om ungdom, håp og fremtid.

Publisert

 

Fagfornyingens grunnleggende løfte er at den skal være et «verdiløft». Det betyr ikke at det blir «nye» verdier i planverket, men at vi får et planverk med tydeligere forbindelser fra de verdiene som ligger i formålsparagraf og ny overordnet del til kompetansemålene i de ulike fagene. Slik som jeg leser kompetansemålene i det siste utkastet, tenderer de til å være «verdiløse», i den forstand at vi må bruke de etiske og faglige verdifordringene som er ellers i planverket til å velge og utvikle innhold. Kompetansemålene skal dermed stå i verdienes tjeneste, om vi vil ut over en ren instrumentalistisk ferdighetsorientering tom for kulturelt og etisk innhold. Vi trenger absolutt instrumentene, men vi må ha gode mål for hvordan vi bruker dem, på det materialet som hjelper elevene våre best mulig i sin læring.

 

Sentralt i fagfornyingen er tre fagovergripende tema, som er plukket ut som noen av de mest påtrengende utfordringene for samfunnet og derfor også for skolen; «Folkehelse og livsmestring», «demokrati og medborgerskap» og «Bærekraftig utvikling». Gode og ambisiøse valg, men likevel er dette er tema som allerede har en naturlig plass i mange fag. At disse målene er eksplisitt formulert, kan uten tvil bidra til at flere skolefag vil trekke i samme retning og at vi får en styrket kollektiv bevissthet om sammenheng på tvers av fag.

 

 

De tre fagovergripende temaene er uten tvil de viktigste forbindelsene fra Overordnet del av læreplanen til kompetansemålplanen. Frem til nå har derfor de tre fagovergripende temaene vært til stede i læreplanutkastene til alle fag. Faggruppene har arbeidet systematisk og seriøst for å vise hvordan det enkelte faget kan bidra til disse temaene, ut fra faglig egenart og spennvidde.

 

Kunnskapsdepartementet har så gått gjennom utkastene og bestemt at det ikke er faglig basis for alle fagovergripende tema i alle fag, og følgelig fjernet mange, mot faggruppenes tilrådinger. At det kan være utfordrende å finne berettigelse for tema som «Demokrati og medborgerskap» i fag som matematikk, er det vel liten tvil om, men det mange eksempler på at tall blir brukt på tvilsomme og svært selektive måter i fremstillinger som har med miljøforståelse å gjøre. Tall- og statistikkforståelse er avgjørende for å trenge i dybden på miljø- og klimadebatt, og uten matematikkompetanse vil vi ikke ha mulighet til å forstå sosialøkonomisk argumentasjon, i de fremstillingene der det blir «satt pris på verdiene», for å si det sånn.

 

Ett av de fagene som har en naturlig tilknytning til alle tre fagovergripende tema, er skolefaget norsk. Gjennom tekst- og metodevalg er det helt naturlig for faget å utvikle elevenes kompetanse på alle tre fagovergripende tema. I litteraturen er samspillet mellom individ og gruppe et sentralt tema, gjennom «Folkehelse og livsmestring» får vi en etisk fordring om å oppsøke og bruke de tekstene som kan støtte elevene i å finne seg til rette i seg selv og i verden. «Demokrati og medborgerskap» er på sett og vis en mer krevende kategori, men litteraturen er rik på eksempler på hvordan vi har valgt å innrette oss sosialt gjennom historien. Literacy-tenkingen som ligger til grunn for Kunnskapsløftet, legger dessuten vekt på hvordan språklig kompetanse er avgjørende for å forstå og delta i det moderne demokrati.

 

Postkolonial litteratur kan for eksempel problematisere hvordan «vi og de andre» er en historisk konstruksjon, og det å utforske «den andres» litteratur kan gi oss perspektiver både til ting å være stolt av og å være mindre stolt av.

 

OECD har til og med som en av sine nøkkelkompetanser å «interagere i heterogene grupper», og gjennom litteraturen kan vi bli bedre kjent med global forskjellighet. Norskfaget er et antropologisk fag, som virkelig kan «bade» i både tenkelige og utenkelige fremstillinger av hvordan den menneskelige livsform kan innrette seg.

 

Hvordan vi innretter oss, har direkte konsekvenser for de som kommer etter oss. I norskfaget kan vi møte de beste skildringene av hvordan vi forsøker å underkaste oss naturen til å gi oss et livsgrunnlag. Vi ser gjerne på oss selv som et folk som har vært nøysomme opp gjennom historien. Mellom bakkar og berg osv. I helga leste jeg selv to strålende romaner av Roy Jacobsen, der jeg fikk følge Ingrid, en nordlandsk øyboer, gjennom to verdenskriger. Hvordan de var i stand til å overleve på det knappe livsgrunnlaget som blir skildret er virkelig ufattelig, og selv om nøysomheten var en dyd av nødvendighet, er det ingen tvil om at det er tankevekkende skildringer i et bærekraftperspektiv. Norsk litteratur er full av skildringer av hvordan vi blir formet i møte med naturen og miljøet rundt oss. Antologien «Nordsjøen i litteraturen», av de bergensbaserte litteraturprofessorene Vassenden, Hamm og Sejersted starter med et utdrag fra Kiellands Garman og Worse. Et utdrag fra utdraget:

«Men hvad Havet er for dem, der bo langs Stranden, faar ingen vide; for de siger ingenting. De lever hele sit Liv med Ansigtet vendt mod Søen. Havet er deres Selskab, deres Raadgiver, deres Ven og deres Fiende, deres Erhverv og deres Kirkegaard. Derfor bliver Forholdet uden mange Ord, og Blikket, der Stirrer udover, vexler efter den Mine, Havet sætter op - snart fortroligt, snart halvt ræd og trodsigt.»

Vi har historisk klort oss fast på holmer og skjær eller gjemt oss i rastruede fjordarmer og berghyller løsnet av issprenging. Klart dette har formet oss som folk og som nasjon, men kunnskapen og det kollektive minnet om slitet bak velferdssamfunnet er i ferd med å forvitre. En konsekvens kan være at vi tar godene våre som gitte, i stedet for historisk fremarbeidede.

Vi har kanskje en plikt til å bruke alle fag til å skape bevissthet om hva som ligger til grunn for den velferden og det samfunnet vi har i dag. Vi har mange ubehagelige sannheter som ikke må gjemmes vekk, sannheter som kan gjøre oss både ydmyke og takknemlige. Holmene og øyene som tidligere var fulle av liv og hardtarbeidende mennesker, er i dag langt på vei fraflyttet. Bygda avfolkes, jordbruksareal gror igjen eller blir opplevelsesområder med golf og hestesport. Kulturlandskapet gror igjen, og med det får vi et svekket livsgrunnlag som gjør oss stadig mer avhengig av ressurstilførsel utenfra.

Fra mitt eget hyttevindu sittende i min komfortable designstol ser jeg ut på en øy som tidlig på 1900-tallet hadde over to hundre fastboende som knapt hadde tid til å sitte eller se på utsikten. I dag er det fem stykker igjen. Holmene og øyene rundt er fulle av plastavfall, som har grodd fast i lyng og jordsmonn parallelt med oljeeventyret.

I dag forbruker det historisk nøysomme folk kalt «nordmenn» nest mest i Europa. Fra å klare seg med lite bruker vi nå mest, fortrinnsvis på sydenturer og oppussing. Det har kanskje ikke gjort oss til de lykkeligste, selv om vi liker å være solbrune og å ha stuevegger i den siste og mest fancy hvitfargen.

I norskfaget, som i mange andre fag, bruker vi tid på spørsmålet om hva som gjør oss lykkelige, både som individer og som gruppe. Det er ikke norskfaget sin rolle å være en slags antimaterialismens verdikommisjon, eller kanskje det er det? Det er kanskje «bad for business» å stille spørsmålstegn ved materialismen, men businessen trenger og en fremtid for å eksistere.

Gjennom tekstene vi velger i norskfaget kan vi bygge bro over en del avstander. Avstander i tid og rom. Avstander mellom bygd og by. Avstander mellom før og nå. Avstander mellom mennesker. Ungdommen selv er flinke å lage korte tekster som minner oss på det viktigste, sist fra demonstrasjon for miljøet: «Bruk hodet, vi har bare en klode». Så enkelt, så vanskelig.

Omsorg for mennesker og miljø starter med at vi identifiserer oss med andre mennesker og miljøet. Fra og med moderniteten har vi fått individuelle identiteter som er mer og mer løsrevne fra de fysiske betingelsene som gjør oss i stand til å leve. Norskfaget er et identitetsfag der vi kan prøve å rekonstruere denne identiteten, og styrke svekkede bånd mellom vårt moderne urbane og globaliserte selv og naturgrunnlaget. I norskfaget har vi tilgjengelig et stort spenn av tekster: fra det mer svulstige og romantiske, til det mer nøkterne og realistiske og til undergangsskildringene som vi gjerne kaller «dystopiske». Det som er vår sivilisasjons store sorg er det dystopiske i stadig større grad faller sammen med det realistiske.

I nyhetsbildet er fremstillinger av miljøspørsmål det tekstdomene som i kanskje størst utstrekning er fullt av «fake news», enten gjennom feilaktig bruk av faktagrunnlag eller retorisk oppbygning som er med på å styre leseren unna de tøffe spørsmålene. Det vil være et naturlig valg for en moderne retorikk-undervisning å se på miljøtekster, om det nå er tekster som avdramatiserer eller hauser opp klimasituasjonen. Vi har «kritisk tenking» som et kjerneelement i faget, men med «Bærekraftig utvikling» som fagovergripende tema vil vi ha en tiltrengt peker for valg av viktige tema.

Undervisning med fokus på «Bærekraftig utvikling» gjennom bruk av både skjønnlitterære og sakpregede tekster er som jeg har forsøkt å vise en naturlig del av norskfaget. Når Kunnskapsdepartementet har valgt å ta dette bort som fagovergripende tema fra fagplanen, er det ikke i tråd med fagets egenart. Bærekraftig utvikling er en naturlig del av faget, og vi må få det tilbake som fagovergripende tema.

 Et tidløst ideal i norskfaget er å velge tekster som er livsnære og relevante for elevene. Om ikke bærekraft er livsnært og relevant, ja da har jeg virkelig kommet til feil klode.

Det å ta vekk «Bærekraftig utvikling» som fagovergripende tema er en intervensjon i den viktigste delen av et aktuelt og oppdatert norskfag. Det å sette det på plass igjen er en forstandig beslutning på veien mot en noe bedre fremtid. Følgende utgreiing av norskfagets rolle i et bærekraftperspektiv er for bra til å vrake. Kunnskapsdepartementet har gjort en stor feil når dette har blitt fjernet. Det er lov å gjøre feil, men ikke å unnlate å rette på den.

Gjennom arbeid med norskfaget utvikler elevene kunnskap om hvordan tekster framstiller naturen og forholdet mellom mennesket og dets fysiske omgivelser lokalt og globalt. Gjennom fagets tekstmangfold, kritisk lesing og dialog utvikler elevene evnen til å forstå og håndtere meningsmotsetninger og interessekonflikter som oppstår når samfunnet endres i en mer bærekraftig retning. Norskfaget bidrar til at elevene myndiggjøres til å handle og påvirke samfunnet gjennom språket.