«… interessant å spekulere i bakgrunnen for at vi har fått mer vold og trusler i skolen. Det er kanskje lavthengende frukt og lett å klage på seksårsreformen, økt læringstrykk og teoretisering, men jeg tillater meg å sniffe litt på de pærene og eplene likevel, skriver Roar Ulvestad. Ill.: Tone Lileng | post@tonelileng.no
«… interessant å spekulere i bakgrunnen for at vi har fått mer vold og trusler i skolen. Det er kanskje lavthengende frukt og lett å klage på seksårsreformen, økt læringstrykk og teoretisering, men jeg tillater meg å sniffe litt på de pærene og eplene likevel, skriver Roar Ulvestad. Ill.: Tone Lileng | [email protected]

Du skal ikke tåle vold og trusler så inderlig vel

Vold og trusler er et økende problem i skolen. Undersøkelser viser at over tid har barneskolen fått en tvilsom «ledelse» i forhold til andre deler av skolen.

 

Roar Ulvestad er lektor i norsk og hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Bergen.

 

Hva som ligger bak denne økningen, er mer usikkert, men det som er sikkert, er at vi ikke har et korrekt bilde av omfanget av vold og trusler i skolen. Mange melder fremdeles ikke fra.

Ifølge Arbeidtilsynets hjemmeside er «vold og trusler» definert som «hendelser hvor arbeidstakere blir fysisk eller verbalt angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære». 

Les også:

Mer vold og trusler mot lærere i Tromsøskolen

Slike hendelser er dessverre noe som de fleste lærere kan bli utsatt for i løpet av karrieren, uansett hvor flink en måtte være som lærer.

Det er likevel ingen selvfølge at hendelsen blir rapportert og behandlet ut over den rent pedagogiske oppfølgingen.

Spør du en som du vet har blitt utsatt for vold og trusler om hvorfor vedkommende ikke har meldt saken videre i systemet, er svarene mange og varierte:

– Nei, men jeg ble jo ikke skadet.

– H*n vet jo ikke bedre, det er sikkert jeg som har gjort noe galt.

– Det nytter jo ikke å si fra uansett.

– Jeg har ikke tid til alle disse skjemaene.

– Hvor melder jeg fra? Det har ingen vist meg.

Les også:

Kamp om erstatning: «Eva» fikk hjerneslag etter spark fra elev

 

"Vi har allerede blitt sosialisert inn i samfunnets formelle og uformelle normer, og nå har vi tatt på oss ansvaret for å sosialisere elevene."

 

Slag, spark, spytting, lugging, ukvemsord; lista er lang over sosiale grenseoverskridelser som det skjer hundrevis av hver dag i norske klasserom. og andre tilsatte ved skolene. Sannsynligvis har vi en underrapportering av verbale eller fysiske krenkelser av lærere og andre tilsatte ved skolene. Jeg sier «sannsynligvis», fordi vi er pedagoger og tar stort individuelt ansvar for å utvikle gode holdninger og god atferd hos elevene. Så stort ansvar at vi ofte «kapsler inn» situasjonen og vil fikse alt selv.

Elever er i en utvikling- og utprøvingsfase av livet der de regulerer atferden sin ut fra de tilbakemeldingene de får og de rammene de møter.

Som lærere har vi det som kalles et «asymmetrisk» forhold til elevene. Vi kan noe som de ikke kan, vi har allerede blitt sosialisert inn i samfunnets formelle og uformelle normer, og nå har vi tatt på oss ansvaret for å sosialisere elevene.

Antagelig opplever mange lærere skam når en elev krenker dem, og tar avviket som en indikasjon på at det er de som har sviktet i sin oppdragergjerning.

Les også:

– Lærere vet ikke hvilke rettigheter de har hvis de blir utsatt for elevvold

I så fall vil man prøve så godt man kan å ordne opp i situasjonen med eleven, og med egen hjelp få relasjonen på rett kjøl igjen. Det er i og for seg en god og ansvarlig innstilling som vil fungere i mange situasjoner, men jeg tviler på at det er en tilstrekkelig tilnærming i alle saker.

 

"Krenkelsen er mot fellesskapet og fellesskapets normer, og den eies følgelig av fellesskapet."

 

Jeg vil stille følgende spørsmål til alle situasjoner der en lærer blir krenket av en elev: Hvem eier krenkelsen? I neste omgang vil jeg selvfølgelig svare: Krenkelsen er ikke en privatsak.

Jeg har som lærer ikke eierskap til situasjonen der fjerdeklassingen spytter etter meg, kaller meg «helvetes drittsekk» eller løsner takgrinden til læreren som gav en dårlig karakter på siste prøve.

Krenkelsen er mot fellesskapet og fellesskapets normer, og den eies følgelig av fellesskapet.

Vi har ikke en arbeidsmiljølov for hvert yrke, men som lærere er vi nok i mange tilfeller programmerte til å ta en pedagogisk tilnærming til alle mulige situasjoner, selv om jussen i mange tilfeller burde være et mer naturlig valg.

Mange har kanskje den oppfatningen at en problematisk sak med en elev skal håndteres enten pedagogisk eller juridisk. Om vi ønsker å være profesjonelle aktører i yrket vårt, må vi evne å bruke både juss og pedagogikk, det ene utelukker ikke det andre.

Les også:

Sterk vekst i trusler og vold mot lærere i Oslo

Skolen skal ikke være en juridisk frisone, men et demokrati i miniatyr som forbereder elevene på reglene og normene i samfunnet ellers.

 

"En kollega eller leder kan se med et klarere blikk at dette går faktisk ikke an."

 

Når arbeidsmiljølovens fordring om et trygt arbeidsmiljø blir brutt, har vi plikt til å melde fra. Vi har også plikt til å melde fra om andre blir krenket.

Der en selv kanskje vil bagatellisere og bortforklare krenkelse av seg selv med pedagogiske refleksjoner der en gjør seg selv til årsak, kan en kollega eller leder se med et klarere blikk at dette går faktisk ikke an.

Ved verbal og skriftlig krenkelse mellom elever og lærere skjer det som jeg vil kalle et «dobbelt verdighetstap». Den som blir krenket, tar det selvfølgelig personlig, som en indikasjon på at en har gjort noe galt. En har kvalifisert seg til å bli fornærmet!

I de fleste tilfeller der en elev har krenket en lærer, vil nok krenkelsen (i hvert fall i ettertid) også oppleves som et nederlag av eleven selv. En har demonstrert for seg selv og verden at en kommer til kort med de sosialt aksepterte virkemidlene.

Bruk av den type makt som ligger i det å krenke, har ofte sitt opphav i opplevd avmakt. Den avmakten trenger ikke alltid å ha sin opprinnelse i opplæringssituasjonen, men vi lærere er rause, vi tar skylda for den også, vi.

 

"Ukulturer får et forlenget liv, og lærere bærer rundt på skyldfølelse for det de har blitt påført av andre."

 

Arbeidstilsynet skriver: «I bransjer der vold og trusler er en del av hverdagen, er arbeidstakerne ofte kjent med farene og har trening i å håndtere dem. Mange arbeidstakere i utsatte bransjer unnlater dermed å rapportere til arbeidsgiver fordi de anser vold og trusler for å være en del av arbeidet. Det kan være usikkerhet knyttet til hvilke hendelser som bør ansees som et «avvik» og dermed registreres. Arbeidstakere som ikke har klart å forhindre en hendelse, kan få skyldfølelse og dermed unnlate å rapportere hendelsen av den grunn.»

Tendens til å plassere krenkelse på individnivå i en slags pedagogisk intimsfære gjør at en aldri får tatt tak i problematikken på systemnivå. Ukulturer får et forlenget liv, og lærere bærer rundt på skyldfølelse for det de har blitt påført av andre.

Vold, trusler og trakassering skjer alltid i en sammenheng. Som lærere bruker vi mye tid på forebygging gjennom systematisk klasseledelse og oppfølging av enkeltelevene ut fra de rammene vi har, for å utvikle gode sammenhenger. Dette er nok den delen vi er best til, og den delen der vi er flinkest til å agere kollektivt.

Når det «smeller», spriker læreratferden i mange ulike retninger, selv om oppfølgingen av eleven(e) fremdeles skal være et fellesanliggende.

 

"Arbeidstilsynet lister som en av risikofaktorene for vold og trusler at det er kulturelle forhold på arbeidsplassen som at vold og trusler bør tolereres og ikke rapporteres."

 

Lærere opplever også ulik oppfølging av situasjoner som de har meldt videre.

Enkeltlærere melder om at de blir mistenkeliggjorte av sine nærmeste ledere, at elevsynet deres blir satt under lupen, og at de bare får saken i retur med beskjed om å ordne opp selv.

Arbeidstilsynet lister som en av risikofaktorene for vold og trusler at det er kulturelle forhold på arbeidsplassen som at vold og trusler bør tolereres og ikke rapporteres. Dette er en kultur som kan ha rotfeste både i leder- og lærerkretser.

Ikke minst vil lærere bruke lite tid på å rapportere inn avvik når det er en opplevelse eller oppfatning om at det er et merarbeid som likevel ikke får adekvat oppfølging. 

 

"Manglende opplæring gjør at lærere utvikler individuelle og ikke kollektive atferdsmønstre."

 

De øvrige risikofaktorene for vold og trusler som Arbeidstilsynet har på sin liste, er også forhold med gode «vekstvilkår» i skoleverket. Manglende opplæring gjør at lærere utvikler individuelle og ikke kollektive atferdsmønstre.

Arbeidet vårt er å undervise store grupper som i utgangspunktet ikke selv har valgt å være sammen. Ikke å ha tid og ressurser til å håndtere elevgruppens heterogene trekk gjør at kriser og sammenstøt kan bli en del av hverdagen.

Det å arbeide alene er en risikofaktor, og krenkelser skjer som regel når en som lærer er alene med én eller flere elever.

Gjennomtrekk i arbeidsstokken eller endringer i elevmassen hindrer ofte kontinuitet og god relasjonsutvikling.

Skoler er også organisert slik at det er fryktelig mange mennesker på forholdsvis lite plass, noe som skaper uforutsigbarhet i det sosiale og talløse muligheter for misforståelser.

 

"Både elever og lærere skal ha en krenkefri hverdag."

 

Til sist er det en avgjørende risikofaktor at manglende avviksmelding gjør at arbeidsgiver ikke får et riktig og komplett bilde av arbeidshverdagen.

Vi har fått en skjerping av elevenes krav til et trygt arbeidsmiljø, der skolene nå finner gode strukturer for å håndtere sin aktivitetsplikt i situasjoner der elever ikke har det bra.

Tilsvarende må vi få en skjerping av hvordan arbeidsmiljøloven blir praktisert for oss som jobber med og for elevene. Både elever og lærere skal ha en krenkefri hverdag, der en både tar vare på og utvikler hverandre sin gjensidige verdighet og respekt.

Den læreren som har en enten/eller-holdning til juss og pedagogikk når en har blitt sparket i skrittet eller fått en epleskrott i bakhodet, må kvitte seg med denne.

Vi må snakke sammen om hvor grensene går. Den som «tåler» mest, kan risikere å oppleve mer uønsket atferd.

Vi skal ikke innta rollen som dørmatte i yrket vårt. Da rakner kvaliteten på både yrkeslivet og privatlivet. På den andre side skal vi vokte oss for å patologisere alminnelig variasjon i temperament.

 

"Alle må ha kjennskap til hva slags meldesystem en har i sin kommune eller fylkeskommune og bruke det aktivt."

 

Noen ganger er det helt på sin plass at en blir fly forbanna. Professor Lars Henrik Schmidt, rektor ved Danmarks Pædagogiske Universitet fremsnakker respekten man viser ved faktisk å ha evne til å vise ergrelse og sinne:

«(…) vi mangler retten til å vise vår forargelse over andres verdier. Vi har i stedet tatt til oss gateplanets respektforståelse: «Don't you eyeball me!» lyder det. Uttrykket henger sammen med synets filosofi. Blikket ditt kan være hardt og stirrende og utstråle forargelse – og det kan være et pedagogisk redskap. Når en lærer møter en elev som ødelegger undervisningen, vil jeg insistere på hans mulighet for å vise eleven sin forargelse. Det gjør han ikke i dag. Forargelsens umulighet er en viktig brikke for å forstå respektproblemet» (oversatt fra dansk).

Et sinnefritt miljø og et krenkefritt miljø er dermed ikke det samme. Av og til er det helt berettiget av lille Ole blir rasende. Det er imidlertid ikke sånn at vi enten skal korrigere atferd eller passivt forstå en situasjon i hjel.

Det er mange «må» og «skal» om en skal få skjerpet alle aspekter ved forebygging og oppfølging av vold og trusler:

Alle må ha kjennskap til hva slags meldesystem en har i sin kommune eller fylkeskommune og bruke det aktivt. Da kommer informasjon videre til hovedverneombud og kan ligge til grunn for systematisk oppfølging og gode beslutninger på system- eller individnivå.

Uten god dokumentasjon på eventuell ukultur, bidrar vi til å opprettholde og i verste fall utvikle ukultur.

 

"Vi må aldri akseptere verdighetstap som en del av den sosiale kostnaden ved yrket vårt, verken for oss selv eller elevene våre."

 

Vi skal varsle avvik og arbeide pedagogisk samtidig. Av og til vil korrigert atferd påvirke holdninger positivt, selv om vi i vår ideelle pedagogiske verden som regel vil endre uønsket atferd gjennom å stimulere forstand og holdninger gjennom den gode samtalen.

Noe elevatferd har sitt opphav i situasjoner utenfor opplæringssituasjonen, og da hjelper det i hvert fall ikke eleven at jeg gjør det til mitt, mitt og bare mitt problem.

Om vi vil komme noen vei, må vi dele på både gode og onde dager, og ikke ta ethvert avvik fra den brede vei som en personlig kritikk. Avvik i form av vold, trusler eller annen trakassering er et fellesanliggende.

I en masteroppgave kalt «Vold i skolen», av Jorun Holth Eggen, blir det avslutningsvis stilt spørsmål ved om «vold mot lærere oppfattes som et individuelt anliggende og ikke som et arbeidsmiljøproblem»

Som et avsluttende apropos kunne det være interessant å spekulere i bakgrunnen for at vi har fått mer vold og trusler i skolen. Det er kanskje lavthengende frukt og lett å klage på seksårsreformen, økt læringstrykk og teoretisering, men jeg tillater meg å sniffe litt på de pærene og eplene likevel.

All atferd har sitt rasjonale. Avvikende atferd er et symptom på at noe er galt og kan ses på som en impuls på avveie.

Med utgangspunkt i at alle barn er født skyldfrie med et potensial for godt og vondt: Hvor gikk det galt da det ble etablert destruktive atferd- og reaksjonsmønstre?

I mellomtiden: Bruk meldesystemet og bruk de pedagogiske midlene som finnes i profesjonskollektivet for å gjenfinne balansen og verdigheten både for deg selv og eleven.

God oppfølging er også forebygging. Vi må aldri akseptere verdighetstap som en del av den sosiale kostnaden ved yrket vårt, verken for oss selv eller elevene våre. Hva slags signal er det, i en tid der mange ønsker at yrket skal gjenvinne status og attraktivitet?