Barnehagelærernes faglige kompetanse fortjener en stemme som blir hørt, skriver Anna-Lena Pedersen.
Barnehagelærernes faglige kompetanse fortjener en stemme som blir hørt, skriver Anna-Lena Pedersen.

Det er på tide at barnehagelærerne hever stemmen

Debatt: Det er vi som jobber i barnehagen som vet hva kvalitet i barnehagen er, og hvordan den skapes.

Publisert

Barnehagelærerprofesjonens integritet og autonomi renner sakte, men sikkert ut i sanden. Samfunnets kunnskap om hva barnehagen som utdanningsinstitusjon og læringsarena er blitt, synes å være liten og til dels misforstått.

Den komplekse faglige kompetansen som befinner seg innenfor dette fagfeltet, og de mange uvurderlige pedagogene som hver eneste dag kjemper mot stadig økende byråkrati og politisk styring, fortjener nå en stemme som blir hørt blant både politikere og andre samfunnsborgere.

Verden og samfunnet vi lever i har endret seg betraktelig de siste årene, og barnehagen har endret seg i takt med det. Kort fortalt har barnehagen gått fra å være et omsorgstilbud, til å skulle være et fullverdig pedagogisk tilbud med høy kvalitet i alle ledd gjennom hele barnehagens åpningstid.

Les også: Om tanter og onkler

Barnehagen er anerkjent som en del av utdanningsløpet, men hva betyr det i praksis? Rammene med for store barnegrupper, for lite bemanning, for mange oppgaver og for mye politisk styring setter barnehagen i en svært krevende posisjon. Barnehagelærerens autonomi er på vei til å bli visket ut. Muligheten til å ivareta lekens egenverdi forsvinner. Det er på tide at vi som er stolte av yrket vårt, vi som er profesjonen og kjenner hverdagens kompleksitet og utfordringer, hever stemmen og tar tilbake hva vi mener er barnehagens samfunnsoppgave og mandat.

Det er vi som jobber i barnehagen som vet hva kvalitet i barnehagen er, og hvordan den skapes. I dag går nesten alle ettåringer i barnehagen, og begge foreldre er vanligvis i jobb. Mange barn tilbringer mer tid i barnehagen enn hjemme. Vi som samfunn må ta inn over oss at dette er en realitet. En realitet som har ført til at samspillet mellom barn, foreldre og barnehage har endret seg.

Det er ikke til å stikke under en stol at foreldre i dagens samfunn har andre rutiner, andre behov og tilbringer mindre tid med barna sine enn for 10-15 år siden. Det er travle dager med aktiviteter, barnepass og Ipad som gjelder. Foreldre har høye forventninger til dagens barnehage. Helst skal barnehagen ha fullpensjon, da matpakker er strevsomt å lage og fritiden knapp. En barnehage som tar seg av dette er en drøm for mange, altså en barnehage av ypperste kvalitet. Paradokset er at det som skal være den virkelige kvaliteten i barnehagen drukner. Nemlig arbeidet for og med barna.

Dagens foreldregenerasjon har endret seg. Desto større og viktigere har barnehagens rolle for familiene blitt.

Mange foreldre oppleves av profesjonen som usikre, og har behov for støtte. De trenger veiledning i det man tidligere anså som vanlig oppdragelse og rutiner. De trenger støtte på at de leder flokken sin i riktig retning, eller om det er på tide med endring i kurs. Å være foreldre i dag er ikke lett, med stadige råd om hva som anses å være riktig oppdragelse. Dagens foreldregenerasjon har endret seg. Desto større og viktigere har barnehagens rolle for familiene blitt. Dette er nå en fremtredende del av arbeidshverdagen for de som jobber i barnehagen.

Lengre oppholdstid i barnehagen betyr at mye av primærsosialiseringen hos barna skjer nettopp her. Oppdragerrollen, ansvaret for at de minste i barnehagen skal få et stødig grunnlag og en trygg start på livet, er helt avgjørende for barnas videre utvikling. Dette finnes det mye forskning på. Forskning som sier at læringsmiljø, trygge omgivelser og nære relasjoner er avgjørende for et godt psykososialt miljø.

Pedagoger, fagarbeidere og andre som jobber i barnehage er vel vitende om hva som skal til for å skape et slikt miljø. Et miljø basert på tett samarbeid med hjemmet, slik at barna i første omgang blir rustet til egen hverdag. En hverdag som er som en berg og dalbane, opp- og nedturer, vennskap og konflikter. En hverdag som skal læres, og håndteres.

Deretter venter en ny, større verden når de stolte går ut barnehageporten en siste gang. På vei mot ukjent farvann. Et farvann de helst skal være klare for etter livet i barnehagen.

Barn har, som alle andre, store individuelle behov. Mange har utfordringer med å tilpasse seg ei gruppe, og med å sette egne behov på vent. Det er virkelighetens barnehage. Vi ser også en tydelig økning av barn som trenger tilrettelegging, spesialpedagogiske tiltak og tett, tett veiledning fra personalet i barnehagen. Utfordringer som man kanskje ikke hadde så mye av tidligere, igjen for 10-15 år siden. Utfordringer som egentlig hører hjemmet til. Grenser og rammer som nå ofte må veiledes inn i hjemmet. Oppgaver som har blitt ressurskrevende, og som sakte men sikkert har blitt en stor del av en barnehagelærers jobb. Samtidig opplever vi at de spesialpedagogiske ressursene reduseres, og flere barn skal ivaretas innenfor det ordinære og allmennpedagogiske tilbudet. Kindereggstrategien fungerer dessverre ikke i barnehagen. Tre ting på en gang? Det er ikke mulig det!

Oppgavene for styrere, pedagoger, fagarbeidere, spesialpedagoger og assistenter er blitt av en slik art at hverdagen ikke går rundt. Hverdagen består av å organisere alt vi må rekke hver dag. Arbeidsoppgavene har blitt betydelig mer komplekse, og dette må barnehagemyndighetene nå forstå. De faktiske arbeidsoppgavene, arbeidsoppgavene som omhandler å være i nære relasjon med barna finnes det ikke tid til.

Anerkjennelse av hvor viktig jobben som gjøres i barnehagen er bra, men betyr i realiteten ingenting. Vi i barnehagen opplever dessverre til stadighet at nye strategier, kartlegginger, veiledningshefter og krav om dokumentasjon blir lovpålagte oppgaver. Et dagsferskt eksempel er vurdering av alle barns norskkunnskaper. Profesjonen spør: «Hva er det myndighetene ikke forstår?»

Den beste strategien nå vil være at politikere faktisk går i dialog med profesjonen, i dialog med grasrota for å lytte. For å forstå hva det er som må til for å skape den kvaliteten vi sier vi skal ha, en kvalitet som ofte er fraværende, ikke på grunn av kompetanse men arbeidsforhold.

Det er på høy tid at vi tar diskusjonen om hva som skal være barnehagens samfunnsmandat de neste årene, og hva som kjennetegner et godt, kvalitativt pedagogisk innhold. Kursen inn i fremtiden må endres i takt med de samfunnsendringer som har skjedd de siste 10-15 årene. Hva vil vi med framtidens barnehage? Barnehageprofesjonen må tas på alvor. Vis oss tillit, og gi oss rammene som skal til for å lykkes. Det vil være en god investering både for barna og samfunnet.