Sosial utjevning i skolen

I desember legger kunnskapsministeren frem sin første stortingsmelding. Meldingen skal omhandle sosial utjevning i skolen.

Meldingen har mål om å gi en helhetlig analyse av hvordan ulikhet oppstår, videreføres og i noen tilfeller også forsterkes av utdanningen. Videre skal meldingen danne grunnlaget for tiltak som kan bryte negative sosiale mønstre.

Da Helge Sivertsen bestyrte Kirke- og undervisningsdepartementet fra 1960 til 1965 hadde han ett overordnet motiv for skolen, nemlig å bruke den som et redskap for å skape utjevning på tvers av gamle klasseskiller og på den måten sørge for «nasjonal integrasjon». Denne tankegangen var en hovedpilar i norsk utdanningspolitikk i tiårene som fulgte.

Gjennom Arbeiderpartiets enhetsskole skulle norske barn og unge gå i samme skole slik at de kan lære seg å respektere hverandre som ulike, anerkjenne hverandre som likeverdige og hjelpe og støtte hverandre i et sosialt fellesskap. Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes skrev i 1975 om ulikhetens reproduksjon. Her presenterte han først tre likhetsbegrep som vi finner gjennomgående i enhetsskolen:
• Formallikhet: alle har de samme rettighetene
• Kompetanselikhet: ressurser settes inn proporsjonalt med elevenes ferdighet og kompetanse
• Ressurslikhet: staten støtter de som har lite penger gjennom stipend fra Lånekassen

I tillegg mente Hernes at man må ta i bruk en ny tankegang, basert på et fjerde likhetsbegrep; resultatlikhet. For å oppnå likhet, må vi forskjellbehandle. Det bør settes inn ulike ressurser til ulike elever avhengig av behov, slik at en rettferdighet oppnås. Det kan enten være en målsetting at alle skal komme likt ut (en sterk variant av begrepet), eller målsettingen kan være at alle skal ha like sjanser til å komme likt ut (en svak variant).

Skolens utgangspunkt er at den har to viktige samfunnsoppdrag: faglig læring og sosial læring. Vi kan gjerne si at skolen er den viktigste agenten for sekundærsosialisering etter familien i moderne vestlige samfunn. Skolen har stor tilsiktet, men også betydelig utilsiktet innvirkning på elevenes sosiale og faglige utvikling. Studerer vi disse virkningene vil vi få vite mye om situasjonen i norsk skole og hvilke utfordringer som har vært sentrale i Kunnskapsdepartementets arbeid med stortingsmeldingen om sosial utjevning. Dette vil jeg nå se nærmere på.

Norsk skole har mange styrker. På flere områder har enhetsskoletankegangen bidratt til å skape likhet og rettferdighet i skolen. Det viktigste er at vi gir alle en reell lik rett til utdanning gjennom at alle har god tilgang til gratis (skattefinansiert) utdanning uavhengig av bosted og foreldreinntekt. Resultatene ser vi ved at 98 prosent av elevene velger å gå i ordinære offentlige skoler.

Utdanningsnivået i Norge er svært høyt: Over 95 prosent av elevene går videre fra grunnskolen til videregående opplæring, og ca. 50 prosent går videre til høyere utdanning. Norge er faktisk det landet i verden der utdanningsnivået stiger mest markant. Elevene trives veldig godt på skolen, og vi har, i forhold til andre land, lite mobbing. Norske elever har gode kunnskaper om demokrati, de er gode i engelsk, kunst- og kulturfagene og praktisk-estetiske fag. Sammenliknet med andre land er det små forskjeller mellom skolene.

Samtidig ser vi mange utfordringer i norsk skole som er spesielt interessante med tanke på forskjeller i skolen. Internasjonale undersøkelser har avdekket at altfor mange elever har svake faglige ferdigheter, særlig i matematikk, naturfag og lesing. Ifølge OECD-undersøkelsen PISA har 18 prosent av norske 15-åringer så dårlige leseferdigheter at det kan være til hinder for videre utdanning. TIMSS-undersøkelsen fra 2003 viser en markant tilbakegang i realfagsferdighetene blant elever i 4. og 8. klasse i forhold til 1995. Til tross for at fjerdeklassingene i 2003 hadde gått ett år lenger på skolen, lå de mellom et halvt og ett år etter sine jevnaldrende i 1995 med henhold til faglige ferdigheter.

Vi vet også at det er store og systematiske forskjeller mellom norske elever når faglige ferdigheter undersøkes. Jenter gjør det klart bedre enn gutter. Elever med norsk som morsmål gjør det mye bedre enn minoritetsspråklige. Barn av ressurssterke foreldre, enten i form av utdanning eller økonomi, gjør det i gjennomsnitt bedre enn barn fra familier med mindre ressurser. Undervisningen i norske skoler er forstyrret av mye bråk og uro. Elevene rapporterer om at mye tid går tapt fordi det ikke er ro og orden i klasserommet, og de synes de får for lite utbytte av skolegangen. I videregående skole rapporteres det om en ”ettergivenhetskultur” – en slags stilltiende kontrakt mellom lærer og elev om ikke å stille krav til hverandre.

Elevenes arbeid kjennetegnes av lav innsats, mens lærernes undervisning kjennetegnes av lite tilpasning til elevenes forutsetninger og behov. Skolen synes med andre ord å være innrettet på en gjennomsnittselev som ikke finnes. En hovedkonklusjon i evalueringen av de foregående reformene (Reform 94 og Reform 97) var nettopp at opplæringen er for lite variert, differensiert og tilpasset den enkelte elev. Dette må sees i sammenheng med at norske elever har et lite og svakt repertoar av læringsstrategier, det vil si svak forståelse for hvilke ”læringsteknikker” de kan og bør bruke.

Elevene lærerer altså i for liten grad det å lære og dermed får de et dårligere grunnlag for å mestre skolen og videre for livslang læring. Ser vi på gjennomføringen i videregående opplæring, har Statistisk sentralbyrå offentliggjort nye og alarmerende tall: Det hjelper lite at vi er helt i verdenstoppen med henhold til andel elever som begynner i videregående når over 40 prosent av elevene ikke greier å fullføre på normert tid og en av tre ikke fullfører i det hele tatt.

Oppsummert viser dette et bilde av et utdanningssystem preget av store og systematiske forskjeller mellom elevene. Selv om alle har samme tilgang til utdanning og de samme formelle rettighetene, har ikke alle i praksis de samme mulighetene til å lykkes i utdanningssystemet. I motsetning til hva vi gjerne vil tro, er ikke norsk skole spesielt godt egnet til å utjevne sosiale forskjeller.

Det norske utdanningssystemet reproduserer i stor grad de ulikhetene som finnes i samfunnet utenfor skoleporten. Andre land, som for eksempel Finland og Sverige, lykkes langt bedre i å kompensere for ulikheter mellom elevene, det vil si at de i større grad gir like muligheter i praksis, uavhengig av sosial arv. Sett i forhold til de ambisiøse målene vi har hatt om sosial utjevning og tilpasning i skolen, mener jeg at dette kan karakteriseres som den alvorligste og mest grunnleggende utfordringen for norsk skole. En hovedbegrunnelse for skolen er jo at den skal gi alle barn og unge den samme muligheten til å realisere sine evner og sitt talent og dermed bidra til sosial mobilitet.

Selv om Skole-Norge kanskje ikke føler et skrikende behov for flere stortingsmeldinger og reformer nå, tar Djupedal unektelig tak i en helt sentral utfordring ved det norske utdanningssystemet.

Artikkelforfatteren er student og tidligere leder av Elevorganisasjonen.