Enhetsskolen – over og ut

Nå står ikke verden til påske! Man kan ikke vente seg mirakler umiddelbart, men det er rimelig å anta at man etter hvert vil se positive endringer både i trivsel og læring. Men en utdanningsdirektør rykker ut og er betenkt over noe som er så innlysende fornuftig. Nå får jo elevene undervisning etter sine behov, lærerne får en mer meningsfull og overkommelig oppgave – og elever på alle nivåer sier til lokalavisen at det er ”gørrdeilig” å ha det slik. Men var det ikke slik det burde være i skolen da?

Hvorfor skal bedreviterne der oppe nekte elevene å ha det ”gørrdeilig”, når det dessuten vil føre til bedre resultater? I dag er det en tilsynelatende konflikt mellom lovens forbud mot differensiering og kravet om opplæring tilpasset elevenes behov. Så her trengs det en avklaring fra departementet.” Tilpasset opplæring” i samlet klasse er jo forståsegpåernes ”mantra”, men skolefolk skjønner jo hvor lite effektivt det blir i en klasse på mellom 20 og 30 elever.

Jeg er ikke i tvil om at nivådeling i sentrale fag må bli den vanlige ordningen for hele landet, i alle fall der skolene er store nok til at det lar seg gjøre å ha en klasse for hvert ferdighetsnivå. Med tre ulike grupper i samme klasserom er man jo like langt. Dette ville fremdeles være misbruk av både elevenes og lærerens tid.

I meget små klasser må det likevel la seg gjøre å gi elevene undervisning etter behov i samlet klasse, men behovet for faglig nivådeling skulle tale for at Norge må satse på større skoler, selv ute i distriktene.

Nå må forkjemperne for enhetsskolen våkne og se hva deres kjepphest har ført til. De har allerede fått karakterboka som avspeiler deres feilgrep, form av de bedrøvelige norske resultatene i internasjonale kunnskapstester. Hele det politiske ”establishment” og deres våpendragere i byråkratiet må bare se sannheten i øynene og innrømme at de har tatt grundig feil. Etter mange års ansvarsløs eksperimentering med Norges barn og ungdom viser det seg at læringseffekten er dårligere enn i land der de toneangivende har forstått at dette er tøv.

Til og med den sosiale gevinsten som skulle rettferdiggjøre urimelighetene er uteblitt. Hvis enhetsskolen skaper slik trivsel, hvorfor er da mobbing blitt et så stort problem i skolen? Er det ikke her tilkortkommerne skal ta sin monn igjen i skolegården overfor de medelevene som får dem til å føle seg underlegne i timene (ikke med vilje, men bare ved å være seg selv)? Mobbing er et symptom på vantrivsel og resulterer i mer vantrivsel. Det ville det bli mindre av hvis elevene fikk nyte godt av en ordning som alle synes er ”gørrdeilig”.

Man skulle vel tro at også skolepolitikerne kjente til ordtaket ”Like barn leker best”. Sosiale grupperinger, som for eksempel en vennekrets, dannes ikke ved at barn og ungdom med ”dårlig kjemi” blir tvunget inn på hverandre. Et kameratskap som inngås på skolen er som oftest midlertidig – og oppløses som regel etter at skolen er slutt. Varig vennskap inngås som regel i løpet av yrkesutdannelsen og senere.

Det har selvsagt sin verdi at folk fra ulike samfunnslag blir kjent med hverandre, men når det skjer, så skjer det i yrkeslivet, i politikken, i foreningslivet og i idretten. – og da er det frivillig.

De som sitter og trer urimeligheter ned over nesen på oss fagfolk, har sjelden noen særlig yrkeserfaring fra skolen. Derfor skjønner de ikke hvor håpløst det er å undervise i en klasse der innsats og læringsresultater varierer over hele karakterskalaen. I mer homogene klasser kan lærerne makte å gi flere elever den undervisningen de trenger, alt etter det nivået de for tiden befinner seg på.

Noen elever utfolder seg først senere i livet (”late bloomers” kalles de med et dekkende engelsk uttrykk). Men i sammenholdte klasser vil de mest modne synes at det går for tregt og ”the late bloomers” vil synes det går for fort, hvis de da ikke bare oppgir å følge med.

Internasjonale undersøkelser peker på at dårlig disiplin og uro i klassen er et større problem i norske skoler enn i de fleste andre land som er med i undersøkelsene. Slike tilstander får man oftest der elever med vidt forskjellige interesser og forutsetninger er nødt til å gå i samme klasse. Løsningen må være mer homogene klasser i store og vanskelige fag, der de sterke får brynt seg og der de svake slipper å bli konfrontert med sin utilstrekkelighet hver eneste dag. Det er da de utvikler mindreverdighetskomplekser. Men det må være fleksibilitet begge veier. Det må ikke være gitt at enhver elev under hele skoletiden skal forbli i samme gruppe.

I nivådelte klasser får alle lært mer, og lærerne slipper å slite seg ut til ingen nytte, slik at de må sykemelde seg og slutter i skolen så snart de kan.

Vi står om kort tid overfor en skrikende mangel på egnede lærere i sentrale fag. Da må det være en god idé å ta vare på dem som gjør så godt de kan, så de slipper å sykemelde seg og gå av med pensjon før tiden.

Nå har heldigvis noen pionerskoler ført en glimrende idé ut i livet. Stans dem ikke med politisk prinsipprytteri, byråkratisk fantasiløshet og mangel på empati.
Stortinget bør gjøre ordningen med nivådelte klasser til landsnorm. La ikke stivbeinte prinsipper og prestisje stå i veien for en ordning som både lærerne og elevene synes er ”gørrdeilig”.