Og hun fortsetter med å oppfordre foreldre til å rapportere om de aner at ikke alle av

skolens pålagte planer er på plass og gjort tilgjengelig for foreldrene.

Vi som jobber i skolen har også ønske om at foreldrene skal engasjere seg

i skolen, men å rapportere eller gi lærere og skoler terningkast har liten

hensikt. Lærene blir noe oppgitt av alle forståsegpåere i norsk skole, og

ille er det at mange av dem har større påvirkningskraft enn innsikt.

Mange av dem som bestemmer sitter langt unna skolen, har store vyer, men

kjenner lite til dagens skolehverdag. De som blir lærere, er ofte elever

som satt på første benk og gjorde som de fikk beskjed om. Derfor er det

lite motstand mot alt som blir tredd nedover hodet på oss, mer eller

mindre gjennomtenkt. Men at en slik passiv holdning fra lærernes side vil

skade skolen på sikt, er det ingen tvil om. Lærerne burde for lengst satt

foten ned og sagt at nok er nok. Men det er ikke bare folk som sitter i

maktens sentrum som er langt unna skolens hverdag. Også kommunepolitikere

har liten kunnskap og oversikt over skolen. En lokalpolitiker fra Molde

gikk for en stund siden bestemt ut med at han visste hva som ville gjøre

skolen bedre. Han hadde den enkle filosofi at bare man setter krav til

lærerne vil de sette krav til elever som igjen vil sette krav til seg

selv! Erfaringa hans fra skolen var at han noen år hadde sittet i FAU! Så

enkelt så han det. Men man får ikke et godt og rett innblikk i livet i et

klasserom fordi om man sitter i FAU noen år, selv om noen tror det.

Politikere har også et markeringsbehov og egen karriere å tenke på. Og jeg

har heller ikke hørt at politikere tar noe ansvar for sine handlinger i

ettertid.

Elevene får stadige krav og lærere har forventninger til resultat. Lærere

som har vært i skolen i en årrekke, har ikke noe klart og entydig svar på

hvorfor resultatene blir så lave eller hvorfor motivasjonen hos elevene er

dalende, men bare å stille krav hit og dit er ikke nok. Jeg vil bare nevne

ett eksempel: Under årsprøven i 10.klasse i vår, brukte lærerne masse tid

på å søke på nettet etter eksempeloppgaver som så ble gjennomgått med

elevene, nesten en skoledag ble brukt til dette forarbeidet.( I en annen

klasse ble det skrevet ut over tusen sider med tekst forberedelsesdagen!)

Aldri før har det vært brukt så mye tid på å forberede en årsprøve. Men

hva opplever vi skrivedagen i norsk? Jo, mange flinke og svake elever

leverer oppgaven sin etter et par timer!!! Og en stund etter det igjen så

er klasserommet tomt for elever. Og dette skjer i en klasse hvor læreren

har stilt store krav til elevene fra dag èn, og det samme gjør noen av

foreldrene. Som en lærer uttrykte det: «Vi bruker stadig mer tid på å

forberede skriveoppgaver, mens elevene bruker stadig mindre tid på å

gjennomføre dem."

Men hvorfor yter ikke flinke elever maksimalt på skrivedagen? Årsakene er

nok sammensatt. En ting er at samfunnet er i endring. Folk som har vokst

opp i andre land, er overrasket over mangel på disiplin i norsk skole. Noe

vi snakker om på vår skole, er at kravet om å komme videre, er borte.

Elevene vet at de kommer videre uten å yte maksimalt. Og samtidig som

kravet for å komme videre, ble tatt bort, øker mengden av teori! Elever

som sliter med teori får ikke tilstrekkelig hjelp i grunnskolen til å

takle all teorien som blir presentert for dem. Svake elever gir opp og

søker taktisk når de skal begynne på videregående. De vet at de kommer inn

på ett av tre valg; det er bare å velge to utdanningsløp en er sikker på

ikke å komme inn på, så er du garantert plass på tredje ønsket. Dette er

lett å ty til for svake elever som har teori langt opp i halsen! Og så kan

de øke innsatsen senere, tror de. Men det slår dessverre ofte ikke til. Og

så blir de et tall i statistikken over de som ikke har fullført

videregående. Og da er vi inne på det som etter min mening er noe av

kjernen i det hele, og det er all den teoretiseringa som gjennomsyrer

norsk skole. Den massive teorien som samtlige elever i grunnskolen i dag

skal igjennom, driver flere av elevene inn i en passivitet eller sosial

uro som det også senere kan være vanskelig å kommer ut av. Her ligger også

noe av forklaringen til at elever faller ut av videregående, mener mange

lærere.

Under Kristin Clemet ble valgfagene byttet ut med mer teori. For elever

som sliter med teori og stadig opplever nederlag på skolen, er dette et

alvorlig overtramp, for ikke å snakke om et overgrep. Når elever som har

så dårlig forutsetning for engelsk at de blir fritatt for karakter i

faget, blir plassert i engelsk fordypning fordi det ikke er andre

alternativ, er det latterlig, men også trist for de elever som ikke får

oppleve mestring i skolehverdagen. Mange av oss ser på dette som et

overgrep mot elever. (Men ekkoet fra oven er at bare en tilpasser

lærestoffet godt nok til den enkelte elev, kan alle få oppleve mestring i

et fremmedspråk!!! Dette er påstander det er lett å skjule seg bak, og

håpløst å argumentere mot.) Alternativet til engelsk fordypning er tysk og

spansk. De praktiske valgfagene er borte. Hos oss har "Mekkebua" stått

stengt i flere år. Elevene får ikke lenger mulighet til å utvikle sine

praktiske evner. Når de i tillegg ikke greier å absorbere mye av teorien i

grunnskolen, sier det seg selv at mange av disse elevene vil møte

problemer tidlig i livet.

Det har skjedd så mange forandringer i norsk skole den siste tida at

lærerne ikke rekker å tilpasse seg det nye før noe nytt er på trappene. Og

mye av det nye oppfatter flere som en belastning mer enn hjelp. Et

eksempel er at etter den nye læreplanen i 2006 har ikke lærere lov til å

legge engasjement og innsats i timen inn i fagkarakteren. Før 2006 kunne

vi oppmuntre elever til å være aktive i timen med å si at det ville være

med å trekke karakteren opp i et muntlig fag som for eksempel samfunnsfag.

Nå gjelder ikke det lenger! Et annet nytt pålegg er at foreldre som har

barn som ikke tilpasser seg skolen, nå skal ha skriftlig melding flere

ganger om året helt fra 8. klasse om dette. Det er ikke en slik pålagt

kontakt vi ønsker å ha med foreldre. Vi ønsker en god dialog med

foreldrene, ikke å gi dem regelmessige standardformular på at barna deres

ikke greier å oppføre seg. Foreldrene er ingen homogen gruppe. Vi har de

halvårige foreldresamtalene, og for mange foreldre er det nok, samt at vi

har tettere kontakt med foreldre som trenger og ønsker det.

Men hva skal vi gjøre? Skal vi å snu denne utviklingen, må foreldre på

banen. Dette er for viktig til å overlate til politikere og forskere

alene. De har også egen karriere å ta hensyn til. Foreldrene må engasjere

seg slik vi har sett et eksempel på i debatten om skolestrukturen i Fræna.

Her er foreldre svært opptatt av at elevene ikke skal gå i for store

klasser fordi at det ikke vil gi lærerne tid å følge opp den enkelte elev.

Det engasjementet bør også foreldre ha når det gjelder ungdomstrinnet, og

ikke bare i Fræna.

Skoledebatten nasjonalt så lang har hatt fokus på læreren. - Vi må stille

mer krav til dem, sier en. - Vi må utdanne dem bedre, roper en annen. Og

fra Høgre kommer den gjentatte oppfordringen om at elevene må få sette

karakterer på lærerne. - Gi de beste lærerne mest lønn, sier noen, men har

ikke helt klart for seg hvordan de skal definere «den gode lærer». Og

ropene blir sterkere i takt med svakere resultat på de nasjonale prøvene.

Men får vi flere motiverte elever om lærere tar videreutdanning, får flere

krav, får ulik lønn, lar elevene få sette karakterer på dem mm?

Argumentet om at lærerne kan bli bedre, kan de holde på med til Dommedag.

Og bedre i forhold til hva spør mange? Det er et klart behov og ønske fra

lærere å videreutvikle seg, men det er nå faktisk mye mindre mulighet til

å få delta på kurs enn det var for ti år siden. Skolen har ikke lenger råd

til å sende lærere på kurs. Samtidig er lærerne redd for at alle fokuset

på læreren og nasjonale prøver gjør at ikke oppmerksomheten blir lagt på

det som lærene er opptatt av, nemlig færre elever i klassen og mindre

teori. (Dessuten er frafallet så stort i videregående at folk fleste

skjønner at her må en søke andre forklaringer andre steder.)

Tidligere utdanningsminister Kristin Clemet sa følgende på et møte om

lærere: Det spiller ingen rolle hvor mange elever det er i en klasse bare

vi har en god nok lærer. Dette var gode nyheter for en dårlig

kommuneøkonomi. Dette er også et av de mange retoriske utsagn om skolen

det er vanskelig å argumentere mot. Men Kristin har kanskje aldri

undervist i en skoleklasse? Hun har sikkert ikke heller så mye erfaring

med barn med lærevansker. Vi skulle så gjerne ha invitert henne eller

politikere som har meninger om undervisning, til skolen vår og latt dem få

undervise en 10.klasse på 30 elever i ligninger med to ukjente på tre

ulike måter eller om de ulike retningene innenfor hinduismen, i en klasse

hvor noen ikke kan dele og gange, andre mangler lesekunnskaper. Der sitter

noen uten foreldre. Og midt i klasserommet sitter Lars som vil bli lege.

Det å undervise rundt tretti elever, med dalende motivasjon, med ulike

tilpasningsbehov, ulike ukeplaner og ulike intelligenser, i teori, er i

dagens samfunn rett og slett for mye! ( Bare det å kontrollere og

registrere manglende lekse, løse opp i en gryende konflikt, høre på

elever som har noe å fortelle, registrere gyldig og ugyldig fravær,

forsyne noen med bøker, passord og skriveredskaper som de har glemt, tar

sin tid!)

I tillegg kommer all denne testingen, rapporteringen og registreringen som

skal gjennomføres. Vi skal gjennomføre utviklingssamtaler med alle elevene

og opplyse elever og foreldre om hvor elevene står i forhold til

kompetansemåla. Kompetansemål som kan skremme vannet av noen og enhver.

(Anbefaler FAU å bruke tid på en skikkelig gjennomgang av kompetansemålene

i grunnskolen!) Og når enkelte fag har mellom 30 og 40 kompetansemål og

enkelte lærere har flere fag og over hundre elever, så vet vi at tiden

ikke kan strekke til. Disse utviklingssamtalene kommer i tillegg til de

ordinære elevsamtalene, og alle samtalene skal dokumenteres. Det virker

som om vi absolutt må bli pålagt oppgaver som lar seg etterprøve. Det

virker som om målet er mer å komme seg unna evt framtidige rettssaker, enn

å fremme mestring, læring og trivsel! Den personlige uformelle kontakten

mellom lærer og elev blir gradvis borte. Lærene blir lenket mer og mer til

pc-en. Hvor i all verden skal vi ta tiden i fra til å gjennomføre og følge

opp tester, undersøkelser, rapportering og samtidig nå alle

kunnskapsmålene? Når skal alle elevsamtalene gjennomføres? De som sitter

på toppen og bestemmer har liten kontakt med grasrota og opererer med et

system hvor tid ikke finnes, og hvor alle elvene har det bra og er fylt

med indre motivasjon.

Lars er også irritert på all den tid som går vekk i grunnskolen. Tid som

han vil bruke på fag. Særlig det nye faget Utdanningsvalg, syns han er

unødvendig. Han ville helst ha brukt tiden på matematikk, som er

yndlingsfaget hans, og han vet hvilket utdanningsløp han skal velge neste

år.

De som taper mest på at læreren blir pålagt stadig nye oppgaver, er elever

som har det vanskelig i korte eller lengre perioder og trenger en å snakke

med. Og det tallet er økende! For noen av elevene er lærerne den eneste

voksne de kan snakke med. Vi som har jobbet i skolen en stund, vet hvor

viktig disse samtalene er. Og vi vet at et mindretall av elevene trenger

storparten av tiden vår. Denne kontakten med elever er ikke lovpålagt. Men

vi må ha tid. Tid til å opparbeide en god kontakt. Lars kommer ikke til å ramle ut av videregående, og han vil helt sikkert nå sitt mål, i motsetning til mange andre.

Det er viktig at den som har sterke meninger om hvordan skolen skal styres

også har kunnskap om hva som skjer i skolen i dag, og hva som har skjedd

de siste årene, slik at vi ikke på nytt opplever å få et eller annet tredd

nedover hodet på oss. Nå er det på tide at foreldre kommer mer på banen.

De må stille de riktige spørsmålene ved innholdet i skolen, se på

lærebøker og gå gjennom kompetansemåla, og jobbe for en framtidig skole

hvor alle elvene opplever mestring, og får utikle sine praktiske evner. Og

vi må sammen se opp for politikere som brer om seg med retoriske

selvfølgeligheter, og fortelle dem at vi aldri vil klare å lovpålegge en

god undervisning. Undervisning foregår i klasserommet i samspillet mellom

lærer og elev.

Det er lærerne som opplever elevene på nært hold, og vi som lærere er satt

til å utvikle hele mennesket, i en alder da de virkelig er mottakelig for

påvirkning. Dette arbeidet går lettere når elever er på en mestringsarena,

og ikke på en tapsarena. Mestring skaper glede, åpenhet mot påvirkning og

positiv selvfølelse, mens en tapsarena gir negativ selvfølelse,

forsvarsmekanismer og passivitet. Skoledirektøren i Oslo har rett i en

ting, og det er at foreldrene må bry seg om det som er viktig i skolen.