Or "edu, edu, edu." Mange av oss husker godt den påtroppende engelske statsministeren, Tony Blair, i 1997. Nå skulle det satses på utdannelse. New Labour skulle sprøyte inn millioner av pund i skolesektoren. Skole og utdanning skulle på den politiske dagsordenen. Løftene var mange og forventningene skyhøye. 16 år med de konservative ved makten var nok. Endelig en politiker som forsto hva som var viktig. Og som var villig til å satse og gjøre noe med det delte, engelske skolesystemet. Trodde vi.

I dag vet vi bedre. Etter 10 år med Blair og nærmere 2 år med Brown er engelsk skole mer delt enn noensinne. Flere og flere foreldre foretrekker en privat løsning, hvor skolepengene kan komme opp i 300.000,- i året. I tillegg ser vi en snikprivatisering av den offentlige skolen. Privatiseringen sniker seg inn bakdøra, initiert og videreført av New Labour. Arbeiderpartiregjeringen er arkitekten bak og drivende kraft i kampen for å bygge ned – privatisere det offentlige tilbudet. Noe som selvfølgelig går hardest utover de som i utgangspunktet har minst – "The have-nots". Videre hele det engelske samfunnet som etter hvert vil få en stadig økende andel av befolkningen med et stadig dårligere skoletilbud.

Hva jeg sikter til er innføringen av akademier i 2000 av daværende undervisningsminister David Blunkett. En ide som allerede fra starten av, var svært kontroversiell. Kort sagt er akademier skoler – både "primary" og "secondary schools"som blir finansiert av staten men drevet av private selskaper eller organisasjoner. I dag finnes det cirka 130 akademier over hele England. Et antall som sannsynligvis vil stige til rundt 400 i løpet av få år med en fortsatt regjering utgått fra Labour. Skulle de konservative komme til makten ved neste års valg, vil tallet trolig bli mye høyere. Å delegere makt fra det offentlige til lokale firma, organisajsoner, enkeltpersoner og foreldre, har alltid vært en konservativ kjepphest.

Ideen bak disse akademiene var å heve standarden på skolen. Spesielt på skoler med dårlig rykte og dårlige resultater beliggende i bykjernen i de store byene. Isolert sett et godt utgangspunkt. Imidlertid er det ganske talentløst og aldri så lite naivt å tro at de som sprøyter midler inn, som oftest lokale bedrifter, ikke ønsker noe igjen. Det er innlysende og helt forståelig. Resultatet blir – enten en liker det eller ikke – en privatisering og forverring av det offentlige skoletilbudet.

Det er derfor med god grunn engelske lærere og lærerorganisasjoner bruker mye tid på å bekjempe dette skoletilbudet blant annet fordi….

1. Data som viser bedre resultater ved disse skolene blir holdt hemmelig. Det er derfor vanskelig å argumentere når regjeringen påstår at nivået er blitt bedre.
2. Akademiene velger selv hvilke elever de vil ha. "Vanlige" skoler må ta elever med "special needs". Noe som ikke er tilfelle med akademiene.
3. Sponsorene har nærmest absolutt makt med en gang en skole har fått status som akademi. Som oftest er dette mennesker som ikke har noe skolebakgrunn og følgelig vet svært lite om hvordan drive en skole pedagogisk. Økonomi og resultater blir det primære.
4. Det er en økende tendens til at akademiene "kvitter" seg med elever de ikke ønsker. Uten at lokale skolemyndigheter kan gripe inn.
5. Sponsoren/e har myndighet til å bestemme hvem som skal sitte i "driftsstyret". Med andre ord er det fritt fram for de som sitter på pengesekken.
6. Regjeringen har gitt akademiene "stor fleksibilitet med hensyn til pensum". Hva det blir undervist i og hvordan det blir undervist, blir med andre ord overlatt til sponsorene.
7. Lærernes arbeidsforhold er elendige. Akademiene ansetter uten å ta hensyn til vanlige lønns- og arbeidsforhold. Mange steder er det forbudt å diskutere lønn og betingelser. Og det er forventet av lærerne at de jobber både lengre dager og har kortere ferie enn hva de har rett på. At fagforeningsvirksomhet er uønsket på mange akademier, er ingen hemmelighet.

Er det rart at engelske lærere er i harnisk. Og at NUT ( National Union of Teachers ) gjør hva de kan for å informere om og motarbeide denne snikprivatiseringen av engelsk skole. En ide unnfanget av det britiske arbeiderpartiet og omfavnet av de konservative.

Vi gjør lurt i å ta signalene på alvor. Lære av hva som skjer i England. Og være forberedt på å slåss mot lignende framstøt her hjemme. Det lønner seg dårlig å lukke øynene og tro at noe tilsvarende ikke kan skje her. Som oftest er vi altfor flinke til og "dilte" etter utlandet.