I "Utdanning" nr 12/2009 leste jeg med undring innlegget "Skammekrok med bismak" av Wenche Malvina Wisløff, adjunkt ved Bogstad skole. Wisløff ser ut til å oppfatte forskningsrapporten til Thomas Nordahl m.fl. som en kritikk av læreren, mens det for meg er åpenbart at det er undervisningsformene rapporten retter kritikk mot. I innlegget karakteriserer Wisløff  forskningen til Nordahl  som ”nedsnødd pølsevev”, og hun sammenlikner egne meninger/erfaringer med forskningsfunn. En slik sammenlikning er, i beste fall, mangelfull fordi forskning skiller seg fra subjektive meningsytringer på vesentlige punkt. Personlige erfaringer er ikke objektive, og man kan ikke trekke allmenngyldige konklusjoner på bakgrunn av disse. Temaet i innlegget er moderne undervisningsformer, og det fortjener en seriøs og konstruktiv debatt. For å oppnå det, må det være en forståelse av at det er sak og ikke person det handler om.

Nordahl beskriver i sin rapport uheldige følger av moderne undervisningsformer: uro, utrygghet, mangel på konsentrasjon og flere atferdsproblemer. Flere av disse følgene kjenner jeg igjen som mor til barn ved Bogstad skole. Nordahls funn er i overenstemmelse med annen forskning hvor det heller ikke kan dokumenteres at moderne undervisningsformer (som aldersblanding, nivågrupper, stasjonsundervisning og arbeidsplaner) har hatt den tilsiktede positive effekt. (Se f.eks. Kirsti Klette, Monika Vinterek, Ann Charlotte Edlund og Knut Sundell). Det er vanskelig å finne forskning hvor det dokumenteres at elevene profitterer på moderne undervisningsformer, tvert imot finnes det nå  forskning som viser at elevene kan tape på denne undervisningsformen. Spørsmålet som melder seg for oss foreldre, er om det overhodet finnes noen forskning som kan vise til at moderne undervisningsformer er bedre for barnas faglige, sosiale og emosjonelle utvikling enn tradisjonell undervisning. I innlegget refereres det ikke til en eneste forskningsrapport/pedagogisk teori som understøtter Wisløffs meninger.

Wisløff sier i sitt innlegg at lærerne bruker mye tid på tilrettelegging og organisering av skolehverdagen. Min erfaring er at barna på sin side bruker mye energi på å tenke på hvilken gruppe de skal være i, hvem de skal sitte ved siden av, hvilken lærer de skal ha osv. Burde de ikke heller bruke denne energien på læring?

Hun skriver videre at ”…barn er fleksible og tar til seg nye mønstre fortere enn voksne stivnede sinn.” Dette er en sannhet med modifikasjoner. For eksempel fant faggruppen, som jobbet fram FNs Barnekonvensjon, at det ikke er slik (som man tidligere trodde) at jo yngre barna var, jo lettere tilpasset de seg. De fant tvert imot at sårbarheten var større hos de små barna enn hos de store. Stilles det ikke dermed altfor store krav til en 6-årings fleksibilitet som skal forholde seg til flere forskjellige lærere og grupper? Blir ikke eleven mer utrygg enn fleksibel?

Videre spør Wisløff om ”…hvorfor dette evinnelige maset om mangel på tilhørighet.” Svaret på det burde være innlysende, fordi tilhørighet til læreren er avgjørende for barns læring (John Hattie, 2008). Min erfaring er at denne organiseringsformen kan medføre mangelfull tilknytning til kontaktlæreren.

”Alle har sin kontaktgruppe med sin faste lærer og tid for oppmøte” står det videre i innlegget. Her er det behov for en tydeliggjøring av hvilken ”fasthet” det snakkes om. Kontaktgruppene er aldersblandede, og halve gruppen skiftes ut hvert eneste år. Elevene i småskolen tilhører en base på over hundre elever fordelt på to årstrinn, og de kan risikere å ikke ha kontaktlæreren sin i noen av basisfagene (på grunn av bl.a. mestringsgrupper). Oppmøtestedet endres flere ganger i løpet av året, fordi gruppene bytter på å sitte i grupperom/på basen. I løpet av en uke kan eleven tilhøre en rekke forskjellige grupper: kontaktgruppe (som møtes ved dagens begynnelse og slutt), mattegruppe, norskgruppe, engelskgruppe, stasjonsundervisningsgruppe og gymgruppe. Grupper med forskjellige elevkonstellasjoner, forskjellige lærere og forskjellige undervisningssted. Gir en slik organisering stabilitet og trygghet til læreren og gruppen? Burde ikke småskoleelevene være sammen med kontaktlæreren og -gruppen sin mesteparten av tiden? 

Hvem er ansvarlige for at skolen gjennomfører moderne undervisningsformer, og hvem kan gi oss foreldre dokumentasjon i form av forskning/evaluering som viser at moderne undervisningsformer er til barnas beste? Dersom denne dokumentasjonen ikke finnes, er det da noe faglig grunnlag for å fortsette dette eksperimentet?