For noe over åtte år siden fant jeg ut at jeg ville prøve meg som lærer, tross alt er jeg utdannet til yrket for snart 30 år siden. Jeg hadde vært 15 år i offentlig forvaltning, i deler av tiden på ledernivå, men følte meg klar til "noe annet" før jeg grodde fast. Konsulentfirmaenes inntog i den offentlige forvaltning, og dokumentasjonskravenes kvelende grep på kreativitet og effektivitet gjorde at læreryrket fristet mer. Et av de siste "frie" yrker! Nå skulle det endelig bli mulig å være litt impulsiv igjen, og utnytte de mulighetene som dukket opp. Tenkte jeg. Og i noen få år var dette faktisk mulig. Elevene stortrivdes – dette vet jeg fordi jeg har kontakt med mange av mine "første" elever fremdeles – og jeg stortrivdes. Var det noe som fenget, vel – så holdt vi på med det til vi var "ferdige" med emnet. Kom det en varmebølge i mai, måtte vi selvfølgelig på tur og bade. Eller var det flom; tur nedover langs Akerselva for å se! Those were the days.

Ledelsen ved en skole besto av to eller tre personer som selv hadde erfart læreryrket i mange år. De oppfattet ikke seg selv først og fremst som politikernes eller skolekontorets forlengede arm inn i skolehverdagen, men som "fremst blant likemenn" av lærere og kollegaer. Ordet "ledelsen" var nærmest et fraværende "skjellsord" forbeholdt næringslivet. Vår målestokk var mennesker som skulle utvikles til "gangs mennesker" for samfunnet, ikke varer og fortjeneste. I dag er varen elever, og fortjenesten måles i plassering av skolen på det nasjonale barometer.

Et noe romantisk slør brer seg ofte over fortiden, men her snakker jeg ikke om en barndom for 40 år siden. Her er fortiden knappe 10 år unna! En tid med klasse, klassestyrer, klasserom, tilhørighet, faste rammer, fast plass, hyller å legge bøker i etc. etc. Til og med lekser fra dag til dag! Det negative var jo selvfølgelig der også; skulle samarbeidet mellom lærer og elev skjære seg, så var det ikke så mange som kunne fange opp dette. Det var få korrektiver kollegaer imellom, eller fra skoleledelsen. PISA – undersøkelser dominerte ikke nyhetsbildet en dag pr. år, og offentlig rangering skolene imellom basert på nasjonale prøver skapte ikke angst for "har det gått nedover eller oppover siden i fjor?" Og – elevene slapp å høre at de gikk på en "dårlig" skole. Med selvfølgelig de tilhørende "dårlige" lærerne. Eller ledelse, for den saks skyld.

Trygve Hegnar hadde en kommentar om læreryrket for en god del år tilbake: "Godt betalt halvdagsjobb." For noen av oss – jeg skal innrømme det – hadde disse ordene en viss gyldighet inntil for 6 – 8 år siden. I perioder. I disse nye tidene hvor skolebyråkratene lesser den ene arbeidsoppgaven etter den andre på lærerne – NEI! – påstanden stemmer IKKE! Å gå i detalj på dette er svært lite informativt for ikke-lærere, men av disse pålagte oppgavene er det svært få som blir brukt til å forbedre "sluttproduktet" (byråkratspråket siger inn!) i skolen – flinkere og mer kunnskapsrike elever som i tillegg trives. Jeg mener at jeg i større og større grad bruker tiden til oppgaver som overhodet ikke er pedagogisk eller læringsrelatert, hvilket vel både arbeidsgiver og jeg tok for gitt at tiden skulle brukes til den dagen jeg ble ansatt. Nå er det riktignok nedsatt et regjeringsutnevnt utvalg som skal se på dette. "Tidstjuvutvalget." Jeg har ikke de helt store forventningene.

For meg, og jeg vet mange med meg, har det sakte, men sikkert de siste 5 årene sneket seg inn en følelse av ikke å mestre jobben som før lenger. Den faglige tryggheten er der, men ettersom norsk skole og skolen "vår" gjør det så dårlig, så må det vel organiseres og undervises på helt andre måter? Men samtidig – først må alle frister overholdes, rapporter skrives, dokumenter må dokumenteres er sendt ut på dokumentert vis. Når skal vi få tid til å vurdere innhold og organisering av undervisningen? Når skal eleven komme i sentrum? Bortsett ifra på papiret og i løftene?

Helt konkret har jeg ca. 17 klokketimer undervisning i uka. Det er ikke mye! Allikevel er arbeidstiden 40 – 50 timer i uka. Hvor blir det av all tiden? Ideelt skulle denne gått til for- og etterarbeid av undervisningen. Eller til noe så viktig som samarbeid med kollegaer for å få best læringsutbytte for elevene. Det gjør den ikke! Fremdeles gleder jeg meg til å gå på jobb, treffe elever og kollegaer. Klarer å innbille meg at jeg gjør en bra jobb. Men jeg er litt motløs, entusiasmen har bleknet. Blir lei av å bli minnet på gjennom mediene hvor dårlig det står til med skolen i Norge. Alle har jo gått på skole, rikssynserne kan med tyngde uttale seg om skolen (også.) Vi middelaldrende (noen av oss) klarer å skru av litt, holde en viss avstand. De yngre, derimot, særlig de flinke og pliktoppfyllende som skolen nå sårt trenger, sliter seg ut. 50 og 60 timers uke er ikke uvanlig. Det går noen år, idealismen blekner litt, og de finner ut at innsatsen gir dobbel lønn andre steder. Og forsvinner. Eller oppdager at småbarnsforeldrerollen ikke lar seg forene med yrket.

Noe bør og må skje, og med en regjering som kanskje så mye som 80 % av lærerne har stemt på, så bør noe skje og gjøres ganske så raskt! Apatien, motløsheten og "sutringen" har ennå ikke tatt helt overhånd, men den dagen kan komme. Og da er det på mange måter for sent.

Ordet noe er et uforpliktende ord, enkelt å slenge ut. For de fleste av oss er dette noe blitt så altomfattende at det virker nærmest håpløst å gi det substans. Allikevel – her er noen spede forsøk på å foreslå hva dette noe innebærer.

• Minimum 30 timer i uka er avsatt til undervisning, forberedelser av denne og etterarbeid i form av retting og annen evaluering, samt teamsamarbeid.
• I gjennomsnitt settes 5 timer i uka av til utviklingssamtaler med elever og foreldre, inkludert foreldremøter.
• En til to timer i uka er inspeksjon i friminutt.
• To timer i uka er fellestid for alle ansatte.

Dette blir til sammen 38 timer i uka. Av vår 43 ½ timers uke (det er her lange ferier med avspasering kommer inn,) er det nå om lag 5 timer igjen å fylle. Hver enkelt skole får da som oppgave å bestemme i fellesskap hva denne tiden skal brukes til. En rekke av dagens oppgaver må skrelles vekk, det er ikke tid nok!, og skolen får et felles ansvar for å sette i gang tiltak som gagner elevene. Og skolen.

Dette er utopi, dessverre. "Vi er jo pålagt av politikerne, av etaten, av regnskapsloven, av dokumentasjonsloven å ……" jeg hører innsigelsene allerede. Men vær da klar over at alternativet er mye verre: Skolen blir et sted de dyktige lærerne forlater, og ingen nye kommer inn i, dersom dagens praksis utvikler seg enda et hakk videre. Hvilket den med 90 % sannsynlighet gjør. Det hjelper ikke å skru lønna opp, når arbeidssituasjonen avler mismot, apati og sutring i krokene. Lærerne har liten tradisjon for å si ifra at nok er nok ut over avisinnlegg og sure oppgulp rettet mot kollegaer og samboere og ektefeller som holder ut. Det er kanskje på tide at lærerorganisasjonene gjør noe med dette? Jeg har ikke noe imot å stå litt på barrikadene igjen!