- Per Abildgaard er adjunkt med ni års fartstid som lærer på Haumyrheia skole.
- Han er i tillegg øvingslærer, frilanspedagog og coach med yrkesbakgrunn fra blant annet media, salg og musikk.
Mange lærere opplever kontroll over egen tid som et knapphetsgode. Tidskabalen går ikke opp. Fokus på effektiv tidsplanlegging har imidlertid liten plass i skolen. Hva skjer når skolen blir en arena for time management?
"Hvor er lærerne? De er på skolen, i klasserommene på veien mellom dagens utallige gjøremål. I løpet av de årene vi har arbeidet i skolen, har arbeidssituasjonen forverret seg dramatisk. ... I 2008 er det kanskje en idé å se på alle de områdene lærerne må spre sin konsentrasjon på i løpet av en enkelt arbeidsdag?"
To lærere gir i Aftenposten en rapport fra innsiden om hvor hektisk det er. Den autonome lærer opplever at handlingsrommet snevres inn i takt med at det stadig utstedes nye oppgaver fra oven. Konteksten for dagens pedagoger et samfunn der kontroll over egen tid oppleves som en mangelvare. Øyeblikkets tyranni er betegnelsen Thomas Hylland Eriksen bruker på dagens informasjonssamfunn. Eller for å si det med Odd Børresen: "Alt går så fort i våre dager".
Time management – et fremmedelement i skolen?
I sin allvitenhet forteller Google at time management eller tidsplanlegging ikke opptar lærerstanden. Gjennom egen kursvirksomhet er responsen at "dette har vi ikke hørt før", både fra nyutdannede og fra lærere i AFP-modus.
Tidsplanlegging er selvfølgelig noe den enkelte pedagog forholder seg til hver dag. Lærere tar i bruk ulike strategier i møte med arbeidsdagens mange prioriteringer. Mitt anliggende er å påpeke at skolene svært sjelden har utviklet en systematisk tenkning på dette området. Satsing på effektive arbeidsvaner hos personalet vil nok oppleves som et fremmedelement i skolens handlingsplan.
Kan det så hende at slikt tankegods helst hører hjemme der det er snakk om bunnlinje og maksimering av utbytte? Effektivisering i skolen gir ikke økte inntekter og økt produksjon. Lesepliktavtalen er slikt innrettet at rotekoppen og systematikeren underviser like mye. Selv om tiden de bruker på "produksjonen" (les: for- og etterarbeid) er svært ulik.
Behovet for effektive og gode arbeidsvaner usynliggjøres langt på vei slik arbeidstidsavtalen er skrudd sammen. Timene blir holdt, prøvene rettet, konferansene gjennomført og karakterene satt. Om du jobber 35 eller 50 timer i uken, er svært sjeldent tema. Her er ingen økonomiske insentiver for arbeidsgiver eller lærer. Men om ikke gevinsten viser seg i regnskapet, kan resultatet utmerket godt bli fornøyde lærere som samhandler bedre og har mer å gi som kunnskapsformidlere.
I mitt arbeid med time management har jeg gått til klassisk time management slik det er kjent i næringslivet. Forskning på skoleutvikling og lærerkultur har også fanget interesse. Den tredje kilden er erfaringsbasert. Nemlig egne og andres erfaringer som lærere i skolen. Som ungdomsskolelærer har jeg omtrent 26 timer i uken utenfor klasserommet. Det er her effektiviseringspotensialet ligger.
Time management i skolen – noen eksempler
Nettopp erfaringen er en klassisk innfallsvinkel i time management. Prøv å loggføre en arbeidsuke. Med basis i egne observasjoner av tidsbruk og arbeidsvaner, fokuserer du på hvordan du kan effektivisere for å nå dine mål. Lærere flest er ikke vanskelige å få i tale når spørsmål om arbeidspress og fremveksten av stadig nye oppgaver settes på dagsorden. Svært få har imidlertid latt egen arbeidsdag bli gjenstand for tidsstudier. Mangel på eksakt kunnskap fører til mer eller mindre velkvalifisert synsing. Viten erstattes med tro. Slik oppstår myter. Noen lærer tror de jobber altfor mye. En 50 timers arbeidsuke styrker denne troen. Såfremt ikke tidsloggen forteller at uken i forkant var på 37 ½. Gjennomsnittet er da 43 ½ og balanse i regnskapet. Ja, noen lærere jobber faktisk mer enn de får betalt for. Skyldes det for mange oppgaver eller ineffektivitet?
Refleksjon over egne arbeidsvaner hører også med her. Noen lovpriser læreryrkets "egenart" og vil raskt hjem til kveldsarbeid. Andre velger lengre dager på jobb. Vi er vanedyr. En konstruktiv og selvkritisk dialog om dette kan gi verdifull innsikt.
Etter å ha jobbet med time management i mer enn 30 år, gjør Brian Tracy det enkelt. Han definerer time management som "det neste du gjør". Når innfallsmetoden velges bort blir resultatet bedre fokus. God planlegging gjør behovet for "multitasking" mindre. Arbeidshverdagen styres ikke av andres agenda. Tidsperspektivet flyttes lengre fram. "Fra dag til dag" er nemlig et fenomen som stresser mange lærere. Time management er gjerne fundert på strategier knyttet til gjøremålslister på ulike nivåer. En gjennomarbeidet årsplan danner basis for ukeplaner. Med et slikt grunnlag avsluttes arbeidsdagen med et blikk på neste dags gjøremål. Dagsplanen er dermed godt fundert og prioriteringene er gjort i et langtidsperspektiv.
Arbeidet tar vesentlig lengre tid når det kjennetegnes av stadige avbrytelser. Fokus på dette fenomenet fører gjerne til en nyttig diskusjon om "regler på arbeidsrommet". Et forskningsprosjekt ved NTNU, "Ladeprosjektet", synliggjør hvordan lærere opplever tid som et knapphetsgode. Fra dette prosjektet er det interessant å trekke frem effekten av å sette av hele dager til utviklingsarbeid. Hva så med skolens ferier? Jeg har faktisk møtt lærere som rister på hodet over høstferien. De prater ikke særlig høyt om det. I stedet for en uke med langtidsplanlegging og kvalitetstid, veksler lærerne inn en uke fri med lengre arbeidsdager senere på høsten.
Alle typer arbeidsplasser utfordres på møtekultur. De av oss som har bakgrunn fra andre jobbarenaer, vil dog her påpeke et særpreg ved skolekulturen. Min gode kollega gjennom mange år, Eystein Ellingsen, har i boken "Melding hjem" et kapittel med den betegnende tittelen "Når alle må si sitt". På tampen av et lærerråd med uvesentligheter på agendaen kan en av debattantene opplyse kollegiet om hvor mange tusen kroner seansen har kostet. Læreren agerer dermed bedriftsøkonom og fremstår som et fremmedelement i skolestua.
I min korte salgskarriere kjempet vi en vedvarende kamp mot langdryge morgenmøter. Kundene ventet på oss. Det gjorde også bedriftens inntekter og egen provisjon. I skolen sliter vi med koblingen effektivitet – resultat. Arbeidstidsavtalens tidsbegrep gjør at vi forblindes. Tid til samarbeid tas av "fellestid" og er en type tid som bare "er". Det er selvfølgelig en villfarelse. Møtene er ikke en ulønnet hobby. Kan beslutningen tas uten å innkalle til møte? Hvem må være der? Hvor godt forberedt er vi? Sjekklisten kan gjøres lengre. Forebygging av møtetretthet gjør oss mer effektive når vi faktisk trenger gode møter til drøfting og til hjernedugnad.
Mangel på faglig samarbeid fører til dobbeltarbeid. På mange arbeidsplasser vil det være ensbetydende med å kaste penger ut av vinduet. Et skrekkscenario kan være en skole der fire naturfaglærere på samme trinn stort sett holder på med hvert sitt. Her er det heldigvis store variasjoner. Jeg har deltatt i prosjekter der lærere deler emnene på årsplanen mellom seg. Vi utformer så "ferdige" undervisningsopplegg for hverandre. Det er tidsbesparende. Vi erfarer også større variasjon i metoder og høyere grad av kvalitetssikring. Samtidig er det en gåte at en slik måte å jobbe på baseres på et fenomen som dessverre kjennetegner skolekulturen, nemlig frivillighet. Den dagen lesepliktavtalen fjernes eller revideres, vil skolen fremstå som et hett marked for organisasjonskonsulenter.
Et annet poeng i denne sammenheng er å se nærmere på hvordan vi utformer lærerstillingene. På skolebesøk i Finland har jeg sett at lærerne vanligvis underviser i to fag. Vi har gjerne det dobbelte. Selvfølgelig har dette også store konsekvenser for tiden som går til arbeidet utenfor klasserommet. Tar vi diskusjonen?
For 20 år siden, lenge før min lærerkarriere tok til, brukte jeg PC daglig i mitt arbeid. For 4–5 år siden fikk jeg egen PC på skolen. Vi må erkjenne at etterslepet i forhold til store deler av arbeidslivet er betydelig. Og vi trenger ikke skynde oss langsomt. Effektiviseringspotensialet for den digitale lærer er stort. Leksika, ordbøker, musikk, video, alle undervisningsopplegg i detalj (med bl.a. selvrettende prøver på skolens LMS – plattform), elevarbeid og kommunikasjon med omverden. En bærbar PC koblet til Internett tar hånd om det aller meste. Prosjektør i hvert klasserom er en selvfølge. Tentamener med blyant og papir er historie i min lærerhverdag. Tydning av håndskrift hører ikke lenger hører med til jobben som engelsklærer. Google hjelper meg bl.a. med å rette engelskstiler, avsløre juks og finne sangtekster og gitargrep til musikktimene.
I kurssammenheng gir jeg noen få eksempler på hvordan elektroniske kalendre kan brukes til timeplan og undervisningsforberedelser. Noen lærere velger så bort papirbaserte løsninger. Gevinsten er bedre orden og mindre tid på organisering av arbeidshverdagen. For ikke å snakke tidsbesparelsen aktiv bruk av hurtigtaster og økt skrivehastighet gir.
Min erfaring som coach forteller meg at tidstyver opererer på alle arbeidsplasser. Samtidig fastholder jeg at noen av dem særpreger skolen. Av erfaring vet jeg at det er mulig å ta grep på egen hånd. Felles fokus på arbeidsplassen gir imidlertid større gevinst. Vel vitende om at vi da også vil utfordre sider ved organisasjonskulturen.
http://percoach.wordpress.com/
Litteratur
