Spørsmålet om man skal ha lekser i skolen blir ofte en heftig debatt om leksenes tilhørighet i elevenes hverdag. Vi ser nok et eksempel på dette i innlegget Lars Mæhlen har i Utdanning 06/09, der han bastant sier at lekser ikke er bra og at de legger beslag på elevenes fritid og fremhever elevenes sosiokulturelle bakgrunn med ulike forutsetninger.
Denne debatten har mange sider, å si noe annet er bare banalt. Vi vet at samfunnet er nokså delt i hvor mye mor og far kan hjelpe sine barn og unge med leksene. Det er også veldig ulikt hvor mye elevene våre gidder/ønsker å jobbe med leksene sine. Det er det ikke tvil om! Det kan ikke gjøre at vi som pedagoger ser bort fra den muligheten leksene gir. Elevenes mulighet til å jobbe selvstendig i eget tempo er viktig. Her blir elevene trent opp til å ta tak i sin egen arbeidssituasjon. Vi kan ikke da ta bort denne læringen fra noen elever fordi andre ikke mestrer situasjonen. Det er her tilpasningen kommer og sammenhengen mellom undervisning og lekser bør være et hovedpoeng. Leksene skal være en repetisjon og en etterarbeidssituasjon for eleven, slik at han kan jobbe selvstendig med dette. For eksempel i matematikk ser vi det som viktig å ha mengdetrening/repetisjon, og det gir leksene rom for.
Mæhlen sier i tillegg i sitt innlegg at han ikke biter på argumentet om at læreren tilpasser leksene til hver enkelt elev. Nå vet ikke vi hvilken skolehverdag Mæhlen jobber i, men vi kjenner oss ikke helt igjen her. Tilpassede lekseplaner eksisterer i aller høyeste grad og tilpasses den enkelte elev.
Så før vi kaster oss hodeløst ut i en lekseløs skoledag må vi nøkternt se på mulighetene, fordelene og løsningene på de ulempene vi vet eksisterer, og la oss tilpasse arbeidssituasjonen til den enkelte elev. Det fungerer faktisk for ganske mange av elevene våre.
