Se for deg to elever i ungdomsskolen på vei til skolen. Først kommer en jente bortover skoleveien. Like bak følger en gutt. Hva tenker de på?
Tenker de at Norge gjør det elendig i internasjonale undersøkelser? Eller tenker de på hvordan de kommer til å ha det på skolen den dagen?

Kanskje ingen av dem har lyst til å gå på skolen fordi de føler seg mobbet? Noen mobber og plager dem? Eller kanskje begge vil løpe til skolen fordi de gleder seg til å se vennene sine? Jeg har aldri vært i tvil om hva som har spilt en rolle i min egen skolehverdag. Når jeg våknet om morgenene var det avgjørende at jeg hadde en trygg og sosial skoledag foran meg. Vil jeg trives eller ikke, vil jeg stå opp eller sove videre?

Det er farlig å undervurdere betydningen av et trygt og godt skolemiljø. Miljøet er helt avgjørende for læringsutbyttet til hver enkelt elev. Det er sterke forbindelser mellom læring og trivsel, og mellom sosial kompetanse, personlig utvikling og fellesskap med andre. Vi kan ikke tolerere at noen elever ikke trives i skolen.

Elevene har en egen arbeidsmiljølov, kapittel 9a i Opplæringslova. Jeg blir overrasket og sjokkert når jeg møter en rektor som sier at mobbing ikke finnes på deres skole. Skjerp dere! Det verste som kan skje, er at skoleledelsen har bind for øynene.

Vi har et system som ikke fungerer. Elevenes arbeidsmiljølov gir skolen mange plikter som ikke følges. Skolen skal ta tak i problemer når de oppdager dem. Dette skjer ikke. Lærere og skoleledelsen griper ikke inn. Mange overser problemer fordi det kan være følsomt. Andre er redde for å formalisere situasjonen. Vi ber dere, det viktigste er at dere følger opp. Voksne som griper inn, kan ofte være avgjørende for å rette opp problemene.

Hvis skolen blir involvert, kan det bli mye snakk og lite handling. Møte etter møte uten at noe skjer, på tross av at lovverket stiller klare krav. Hvis elever klager, skal skolen fatte vedtak om hva som skal gjøres. Det skal fattes enkeltvedtak. Det innebærer at skolen skal gå inn i sakene og formelt vurdere hva som er best, ikke komme med innholdsløse tiltak eller vedtak.
Vi trenger også oppfølging og kontroll i etterkant!

Flere klager sakene sine til fylkesmannen. Elevorganisasjonens opplevelse er at fylkesmennene ikke går inn i selve saken. De velger letteste vei ut. Fylkesmennene tar stilling til skolens saksbehandling, mens dette hjelper ikke elevene. Vi kan ikke ha fylkesmenn som ikke tør å ta tak i saker, det er kritikkverdig og uakseptabelt. Vi har mange saker som ender med vedtak om saksbehandlingsfeil, mens kjernen egentlig er at skolen ikke følger opp det psykososiale miljøet godt nok, eller at en elev ble mobbet av en lærer eller medelev. Her må vi ha en opprydning, og det haster.

Uansett betyr fylkesmannens vedtak ikke noe i disse sakene. Fylkesmannen har ingen reelle sanksjoner mot kommunene og fylkeskommunene. Det ender med at skoleeierne ikke har noe som tvinger dem til å forbedre seg. Vi har til og med opplevd kommuner som har sagt at de uansett er uenig med fylkesmannens vedtak og derfor ikke ser at det må gjøres noe. Dette kan være resultatet etter flere års kamp fra elever og foresatte, hvordan venter vi egentlig at det skal gå da?

Elevorganisasjonen er opptatt av det psykososiale miljøet. Vi tror alle i skolen er det, både elever, lærere, skoleeiere, fylkesmenn, direktorat og departement. Likevel virker det ikke som om alle ser at de kan gjøre noe. Vi må ha handling. Vi må ha endring nå!