Advarselen gir i beste fall uttrykk for et foreldet syn på produksjon av/rettigheter til læremidler. I verste fall gir advarselen uttrykk for en holdning som kan bidra til at bruk av nettressurser blir sett på med skepsis av lærene. Advarselen er videre med på å etablere en uriktig og villedende inntrykk av hva Ndla står for og hva Ndla ønsker å oppnå.
La det være klart at Ndla ikke har som mål å redusere valgfriheten når det gjelder læremidler, snarere tvert imot. Men den økte valgfriheten kommer i framtida til å være knytta til nettbaserte læremidler. Dette er et strategisk valg de 18 fylkeskommunene har tatt. Dette valget er blitt tatt både som en følge av den digitale utviklinga, men også for å unngå å havne opp i samme bedrøvelige tilstander som vi vet grunnskolen har hatt når det gjelder fornying av læremidler.
Ndla er heller ikke motstander av læreboka, men læreboka vil måtte endre seg og i større grad bidra med innhold som er stabilt over tid. I framtida vil læreplanmålene dekkes av læremidler knytta til en mengde plattformer, virtuelle så vel som fysiske av forskjellig beskaffenhet, kvalitet og innhold.
At dette valget har blitt besværlig for forlagene er ikke vanskelig å forstå. De har vært vant til stabile inntekter knytta til trykte læremidler over et visst opplagstall. Der inntjeningen har vært marginal eller ikke regningssvarende, har elever og lærere stått uten læremidler.
Utdanningsforbundet har i denne sammenhengen valgt å stille seg solidarisk med forlagsbransjen og fører til torgs argumenter som like gjerne kunne kommet fra bransjen selv. Utdanningsforbundet velger å se bort fra de mulighetene etableringa av Ndla gir til lærere som er opptatt av fag og erfaringsdeling. Utdanningsforbundet velger også å se bort fra at utvikling av nettressurser i stor grad går hånd i hanske med tilpassa opplæring.
Det er forunderlig at Utdanningsforbundet ikke tar inn over seg de mulighetene Ndla gir lærerne til å fri seg fra forlagenes styring av innholdet i læremidlene. Uansett hvordan en snur og vender på det, er det en ytterst eksklusiv gruppe som er med på å bidra inn i læremiddelproduksjonen i dag. Den er eksklusiv, først og fremst fordi forlagene gir dem tilgang til sitt produksjonsapparat og denne tilgangen er sterkt begrensa. Den er også eksklusiv fordi forlagene og andre (les Utdanningsforbundet) insisterer på at de nærmest er alene om å forvalte kvalitet.
Som et tankeeksperiment kan en tenke seg at det kan være mange lærere der ute som kan produsere like gode læremidler som de forlagsproduserte læremidlene. Det kunnet til og med tenkes at noen kunne komme med bedre læremidler dersom forholdene lå til rette for det? Gjennom Ndla har også andre fått muligheten til å produsere læremidler. Produksjonen av læremidler er blitt demokratisert og ikke uventa kommer reaksjonene.
Når dette er sagt er det ikke slik at Ndla har funnet de optimale løsninger på hvordan digitale læremidler skal være verken når det gjelder innhold, struktur, presentasjon eller interaktive løsninger. Hele Ndla-konstruksjonen er avhengig av at læremidlene tas i bruk, at det kommer konstruktive og kritiske tilbakemeldinger om styrker og svakheter og at bestillinger blir lagt inn på nye ressurser – store så vel som små. Det er derfor viktig at bestillerkompetansen blant lærere blir øvd opp. Denne kompetansen får vi først fram når bruk av digitale læremidler har nådd en viss frekvens og omfang. Da er det viktig at lærerne er aktører og ikke stiller seg på sidelinja slik Utdanningsforbundet foreslår.
Når det gjelder Utdanningsforbundets kritikk av honorarsystemet, faller den på sin egen urimelighet. Fordi Ndla er en fylkeskommunal skapning blir plutselig all produksjon av digitale læremidler et tariffspørsmål. I den tradisjonelle honorering av trykte læremidler er det de av lærebokforfatterne som blir antatt/får tilslag på sitt konsept, som får honorar. Under disse ligger det mange som ikke når opp eller som ikke passer inn i det konseptet forlagene legger opp til. Så vidt jeg kjenner til har det aldri vært snakk om at disse har fått honorar. Ndla legger opp til honorering av læremiddelproduksjon gjennom lag 1, det være seg gjennom forlagene eller gjennom frikjøp av redaksjoner. I lag 2 legger Ndla til rette for faglig produksjon og erfaringsdeling for alle som ønsker det. Ndla-organiseringa kan på mange måter sammenlignes med det vi i dag finner i forlagene, men lag 2 gir anledning for alle lærere som ønsker å utvikle læremidler å få disse prøvd ut av flere. Lag 2 kan bli en ypperlig øvingsarena for lærere som har ambisjoner om å bli profesjonelle læremiddelutviklere.
Etter mitt syn har Ndla i seg mulighetene til å bli en produksjons-og delingsarena som kan bli uten sidestykke i moderne tid. Men vi står ennå midt oppe i en utviklingsfase ikke minst fordi Kunnskapsdepartementet trekker seg ut fra og med 2009. Selv om de 18 fylkeskommunen går inn og sikrer drifta, er utviklinga av Ndla fremdeles i startfasen. En bør huske på at den faktiske oppstarten skjedde først våren 2007. Da trenger vi minst av alt en fagorganisasjon som krever forhandlinger før en vet eksakt hva det skal forhandles om og legger opp til meningsløse konflikter som blir en bremsekloss i utviklinga av et pedagogisk innhold.
Artikkelforfatteren er seniorrådgiver Nordland fylkeskommune, Ndla-ansvarlig i Nordland fylkeskommune og medlem i Utdanningsforbundet.
