Derfor legger ikke undersøkelsene tilstrekkelig vekt på vanskeligere målbare goder som for eksempel trivsel, kreativitet og sosiale evner, eller det såkalte ”hele menneskes” velbefinnende. Underforstått: Det er slikt vi konsentrerer oss om her hjemme, og hadde man brydd seg med å evaluere det i Pisa, ville våre elever ligget i øverste sjikt. Og like underforstått: Når elever fra EU og Norden gjør det bedre enn våre i kunnskapskonkurransen, rammes de til gjengjeld tilsvarende i ”det hele menneske”. Ekstra synd må det derfor være på våre unge venner i Finland, som nok en gang troner på toppen av Pisas lister. Så vi må ikke la oss lure når de mange finlandsbesøkere rapporterer tilbake både om ro, struktur og høy grad av elevtilfredshet.

Norge har mer enn de fleste andre land satset store ressurser og oppfinnsomhet på at læring for all del må være lettvint, gøy og kult og styrt av elevenes interesser, lyst og behov. Dette har trolig kunnet skje fordi hovedfløyene i politikken har vært så samstemte – den borgerlige høyresida med troen på individets rett til størst mulig bekymringsløs utfoldelse og venstresidas stadig større iver etter å markere avstand fra tidligere tiders autoritetstro og statsstyring.

Resultatet har av og til blitt et snodig kappløp i elevflørting, som for eksempel Kristin Halvorsens stunt med gratis kylling i storefri til barn på Oslos beste vestkant (Smestad). Når det gjelder læringsstrategier, har denne trenden i snart to tiår betydd tallrike ”utviklingsseminarer” hvor skolens ansatte er blitt fôret med ideer og opplegg som kan gjøre skoledagen stadig mer spiselig for elevene. For å sikre at denne utviklingen holder seg, har myndighetene i tillegg gitt lønnsforhøyelse til skoleledere som pønsker ut nye måter å gjøre skolen kul på, foruten at skolen deres på nesten sovjetisk vis får hedersbetegnelsen ”pilotskole” eller ”spydspiss”.

Til slike skoler må de mindre oppfinnsomme valfarte, slik at de kan lære hvor glimrende alt blir om man fjerner gamle tavler/vegger, lar ungene være utendørs mesteparten av tida, bare jobber med elevvennlige prosjekt osv. osv. I lærerstabene rundt om har man dessuten utviklet ”rektorhoff” ved å gi de ivrigste og mest kritikkløse påfunnsstøtterne de saftigste lokale lønnstilleggene. Da er det knapt noen overraskelse at evalueringen av påfunnene sjelden går dypere enn rektorenes egenmeldinger om hvor strålende alt virker.

Med andre ord, det er en satt og tung materie han får å dytte på, statsråd Solhjell, når han nå vil ta grep. Både ry, revir og lønnstillegg skal forsvares. Da vil ikke Solhjells nye universalmiddel, ”læringstrykk”, bli møtt med jubel. Tvert om. Skolen kan bare forbedres, vil man hevde, om den blir enda mindre krevende, enda kulere og enda mer tilpasset elevenes egne ønsker og premisser. Lav score i matte avhjelpes for eksempel best med mer ”mattetivoli”.

Dårlige lesere gjør man gode med ”lesevaker” nattetid, slik at heller ikke neste skoledag (fri) kan brukes til den normale, trauste arbeidsinnsatsen som antakelig vil bli etterspurt av framtidige arbeidsgivere. For begrepet ”læringstrykk” er ikke annet enn kamuflasje for den gamle puggeskolen, sies det, og puggeskolen vet vi norske alt om via den grusomme skjebnen til lille Marius. Det man ikke snakker høyt om, er at Kielland baserte ”Gift” på erfaringer fra egen skoletid omkring 1850. Etter andre verdenskrig har puggekravet i norsk skole sjelden omfattet mer enn gangetabellen og et vers av ”Ja, vi elsker”.

Uansett burde venstresida, som nå sitter med kunnskapsministeren, ta en alvorlig kikk på kostnadene ved den rådende norske skolepolitikken. I dette regnskapet er dårlig testresultater i Pisa-undersøkelsene nemlig bare en del av prisen. For dagens regjering burde det lenge ha blinket kraftige røde lys når kose-peden også beviselig har ført til stadig større gap i prestasjonene mellom unger fra såkalt ”skolegunstige” og unger fra mindre ”skolegunstige” hjem.

Det samme gjelder forskjellen på prestasjonene til jenter og gutter. Begge disse uheldige utviklingstrekkene synes nemlig å henge sammen med at undervisningsformer med lav grad av rammer, struktur, rutiner og elevkontroll svekker lærernes muligheter til å se hvor ekstra innsats, oppmuntring, inspirasjon og dytting må til for best mulig å heve den enkelte og utjevne forskjeller.

Det bør likeledes med i regnskapet at det lenge myndighetsstøttete krav om en ”kulere” skoledag også rammer et stort antall lærere. Alder og andre avvik fra elevenes stadig smalere krav til hva en optimalt ”kul” lærer skal være, fører til stygge utstøtingsmekanismer bakket opp av ”forståelsesfulle” foreldre med sterkt utvidet makt og prestisje over ungenes skolevirkelighet. I dagens klima blir skoleledernes reaksjon på slikt derfor ofte nokså valhendt. Lærerne som rammes, mange av dem svært dyktige, stues bort i usynlige funksjoner, sykepermitteres eller velger å gå av med førtidspensjonering. Gjennomsnittlig avgangsalder for lærere er godt under 60.

Dårlig kunnskapsnivå, økende forskjeller og utstøting av lærere er tunge argumenter i statsråd Solhjells ene vektskål. I den andre finnes vanskelig bevisbare påstander om at dagens norske skole mer enn andre lands gagner det såkalte ”hele” menneske. Solhjell burde ha grunnlag for å legge solid kraft og sosial bredde bak sitt ønske om større ”læringstrykk”.