Tobias vet ikke at murbygget med det automatiske gittergjerde foran er Bredtveit kvinnefengsel, men han vet godt at det verken er slott eller kirke. Han skjønner også at det er lenge til han får se mamma’n sin igjen. Han begraver fjeset i mammas hår.

- Nå har jeg lyst til å gråte sier han. De gråter sammen.   
Filmen om Sigrid Beate Edvardsens skjebne treffer oss midt i magen og i avslutningsscenen, rett i hjertet. Sigrid Beate soner en dom på syv års fengsel for forsettelig drap på sin egen far, som i ni år - fra hun var seks år gammel - misbrukte henne seksuelt.

Verken moren, læreren eller annet støtteapparat skjønte at noe var galt. Den fem år eldre søsteren skjønte alt. Hun ble selv misbrukt, men rømte inn i fyll og dop for å lindre egen smerte og tok til slutt en dødelig overdose. Filmen forteller om hva som rører seg inni hodet på et barn som lever med overgrepsfrykt hver dag. Vi følger Sigrid Beate, kjæresten Torbjørn og sønnen Tobias i ukene før mamma skal i fengsel.   

For barn
- Jeg kan forstå at samfunnet må straffe meg, jeg har gjort noe som er galt, sier Sigrid Beate i filmen. - Men jeg kan ikke innfinne meg med at de også må straffe en seks år gammel gutt.

- Hvordan vil Tobias reagere? Han som skal begynne på skolen… jeg ville så gjerne smurt matpakka hans hver dag. Tobias vil være 13 år når mamma slipper ut. Sigrid Beate tørke en tåre. Det er ingen gråtefilm. Det er ingen ekle scener, men vi sitter likevel hele tiden med en uggen følelse i magen.

- Filmen er bevisst laget med tanke på at ingen skal bli støtt, sier regissør Brit Jorunn Hundsnes.
- Den skal kunne vises til barn. Medietilsynt har satt grensen ”kan vises for alle, anbefales ungdom og voksne”, men jeg mener barn ned til ti år kan ha utbytte av å se den, sier hun.

Hvorfor ser vi ikke?
Rektor på Egge skole i Lier i Buskerud, Trine Thielemann, er en av de mange pedagogene som har sett filmen. Hun mener filmen setter søkelys på et utrolig viktig tema.

- Etter å ha sett filmen spurte jeg og en kollega oss selv om hvorfor vi som lærere ikke ser dette? Jeg bestilte filmen til den skolen jeg jobbet på før, en skole med over 400 unger, noen av de ungene var helt sikkert offer for det samme som Sigrid Beate, hvorfor så vi det ikke?

- Jeg innså at vi måtte våge å begynne å prate om det. Tanken var å bruke filmen som innledning på en temakveld der hele det pedagogiske personale skulle være tilstede. Jeg mener filmen egner seg ypperlig til å få satt et svært vanskelig tema på dagsorden.

Lærere våger ikke
- Problemet i skolen er nok at vi lærere ikke våger å melde fra. Vi vet kanskje om barn som er i gråsonen, men det er et stort skritt å melde en slik sak til barnevernet. Du skal være temmelig sikker på hva du har observert og må også være forberedt på å møte mye motstand. Thielemann har erfart at et tett samarbeid mellom skolen, den pedagogisk- psykologiske tjenesten (ppt) i kommunen og barnevernet er et nyttig diskusjonsfora.

Skyldfølelse
Drapet på Sigrid Beates far skjedde i et basketak, der både Sigrid Beate, hennes mor og den eldre søsteren var til stede. Det endte med at faren døde. Sigrid Beate tok på seg all skyld og ble dømt til syv års fengsel. Filmen viser at nettopp det – å ta på seg all skyld – er noe Sigrid Beate gjorde hele livet.

- Hun bare satt der, sa ingen ting og var snill som dagen er lang, sier moren som også er intervjuet i filmen.

 - De andre ungene kunne stå der med hårtustene hennes gjemt i hånda, men Sigrid Beate insisterte - jo da, det var hennes skyld.

Klassisk
- Å føle skyld er en klassisk måte å reagere på, sier psykiatrisk sykepleier Aud M. Slåen. Hun jobber på Bergfløtt psykiatriske poliklinikk, tilknyttet Drammen psykiatriske senter.  

- Barn som har vært utsatt for grov omsorgssvikt tidlig i livet vet ofte ikke selv hva de har vært utsatt for. De greier ikke å sette ord på det, men de vet at noe er galt og føler sterk skyld.  Slåen mener at lærere må være på vakt, både for de elevene som er svært utagerende, men spesielt for dem som er helt stille. 

- De er så skamfulle at de helst vil være usynlige, de tror at alt de har opplevd synes utenpå dem. 

I filmen er Sigrid Beate tilbake på sin gamle skole med sin tidligere lærer.
- Du var mye borte på den tiden, du hadde mye vondt i magen, sier læreren.
- Ja, og det var ikke noe jeg fant på, sier Sigrid Beate stille.
- Vi visste jo at far drakk, men at det var noe mer falt oss ikke inn, sier læreren.

I dag vet vi bedre. Man kan aldri forsvare drap, men man kan tørre å se hva som ligger bak.
- Kan filmen føre til at bare ett barn får hjelp, eller tør å si ifra, så er det verdt å bruke tid på dette, sier Trine Thielemann. Hun anbefaler filmen for barn fra sjuende trinn og oppover.

- Med et skikkelig opplegg rundt, har ikke 12-åringer vondt av å se filmen. Barn skjønner mye mer enn vi tror.

Film/DVD:
”Mitt elskede barn” (My beloved child), produsert av Callabee film AS. Forteller om Sigrid Beate Edvardsen, hennes barndom og oppvekst fram til hun dreper sin egen far sommeren 2000. Lengde 105 minutter.

FAKTA:
”Mitt elskede barn” handler om ei lita jente som vokser opp med gjentatte fysiske, psykiske og seksuelle overgrep av faren. Selvtillitt og evnen til å makte skole, arbeidsliv, og privatliv tas fra henne. Hver 5. jente og hver 7. gutt blir utsatt for seksuelle overgrep i Norge i dag. Forskere mener at førskolelærere og allmennlærere ikke kan nok om hvordan de skal hjelpe utsatte barn. I en ny rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress sier 56 prosent av lærerstudentene at de ikke har fått undervisning i seksuelle overgrep, 57 prosent sier at de ikke har fått undervisning i samtaleteknikk. (Kilde: Aftenposten)