Dobbelt så mye penger til utdanningsforskning på bare seks år

En ny rapport fra Nifu viser at det i 2013 ble brukt i overkant av 1,1 milliarder kroner til utdanningsforskning. Opp fra 548 millioner i 2007. Også antallet utdanningsforskere har vokst kraftig, fra rundt 1.500 i 2007 til over 2.700 i 2013. Det er også en dobling i antall professorer på feltet.

– I forrige århundre var det en enorm økning på forskning innenfor helse. Kanskje blir utdanning dette århundrets tilsvarende satsing, sier Sølvi Lillejord, avdelingsdirektør ved Kunnskapssenter for utdanning.

Hun bekrefter at det er en rivende utvikling på utdanningsforskningsfeltet.

– Det forskes veldig mye mer enn tidligere, og det dukker stadig opp nye vitenskapelige tidsskrifter på feltet. Universitetene er satt under mer press for å produsere forskning, og kvaliteten på det som gjøres blir bedre og bedre. Det er en gledelig utvikling, sier Lillejord.

Mer standardisert skole?

Samtidig med veksten ser det ut til at ordet «forskningsbasert» er blitt mer og mer vanlig i debatten om skole og barnehage.

– Er vi på vei mot mer standardiserte skoler og undervisningsmetoder som får godkjentstempelet forskningsbasert?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg liker bedre ordet kunnskapsbasert, og i det ligger både forskning og erfaring. Ingen fatter avgjørelser kun basert på forskning, slik er det for alle profesjoner. En profesjon er avhengig av å utøve skjønn i praksisutøvelsen ut fra sammenhengen den foregår i, sier Lillejord.

– Forskning blir imidlertid brukt mye av politikerne i debatter, blant annet har vel bruken av John Hatties metaanalyse skapt mye debatt?

– Hatties forskning misbrukes ofte av både politikere og administrasjoner. Det er uheldig hvis utdanning blir redusert til kun teknikk. Men det betyr ikke at lærere ikke skal øve på noen praksiser. For å bli en god klasseleder for eksempel, må læreren øve på det. Men å gjøre klasseledelse til en ren teknikk fungerer ikke, sier Lillejord.

(Saken fortsetter under grafikken)

– Finnes ingen fasit

Nylig la Ludvigsen-utvalget fram sin offentlige utredning om framtidens skole, og også her var resultater fra utdanningsforskningen en viktig del av grunnlaget for anbefalingene. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tror imidlertid ikke at argumentet «forskningsbasert» kommer til å trumfe alt annet i framtidens skole.

– Det er ingen fasit på hvordan ting kan gjennomføres. Forskning vil også på mange områder sprike. Det som ofte blir borte i forskningen er at hvis man ikke gjennomfører tiltak på en god måte, kan man risikere å gjøre mer skade enn gavn, sier Røe Isaksen til Utdanning.

– Du ser ikke for deg at vi er på vei mot en mer standardisert, forskningsbasert skole?

– Både ja og nei. Ja, i den betydning at vi skal ha en profesjon som er i stand til å reflektere og diskutere egen praksis. Det innebærer også å se på resultater fra utdanningsforskningen for å se om den gir noen pekepinn på hva som er bra og dårlig. Men det er ingenting i Ludvigsen-utvalget som tilsier en mer standardisert skole i betydningen mindre ansvar til den enkelte skole. Snarere tvert i mot, sier Røe Isaksen.

Les også: Ludvigsen-utvalget ønsker tynnere læreplan.

– Ikke tradisjon for å bruke forskning

Leder i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, tror heller ikke skolen i framtiden ene og alene vil handle om hva som er forskningsbasert.

– Det viktige er en ytterligere profesjonalisert lærerrolle som må gjøre sine valg basert på grunnutdanningen og kunnskap fra forskning, men også egen praksis. Læreren må ha en individuell kompetanse, men må også utvikle kompetansen i fellesskapet i lærerkollegiet. Da skal man bruke forskning, men man finner ikke alle svarene der, sier Lied.

Hun sier lærerne ikke har hatt tradisjon for å bruke mye forskning i praksisen, og at dette er i ferd med å endre seg med utviklingen på forskningsfronten.

– Nå er det koblingen mellom forskning, ny kunnskap og praksis som blir viktig. Det er det som gjør læreren til en profesjonell yrkesutøver, sier Lied.

– Ressursene til utdanningsforskning er doblet siden 2007. Vil forskning i større grad påvirke utdanningspolitikken framover?

– Det er helt avhengig av hva slags kompetanse myndigheter og politikere har om forskning og hvordan den skal brukes. Der må vi bidra til å påvirke i best mulig retning, sier Lied.

Kontroversielle temaer

Sølvi Lillejord mener utdanningsforskningen kan hjelpe med å forstå og utvikle bedre praksiser.

– Selv om vi vet mye om læring, har vi fortsatt mye ugjort når det gjelder å forstå prosessene som foregår, sier hun.

– Er det noe det forskes for lite på?

– Det forskes på det meste, men på enkelte felt er det overraskende lite forskning. Da vi utarbeidet en kunnskapsoversikt om frafall, fant vi at det var lite forskning på det psykososiale skolemiljøet og frafall. Det er også forsket lite på elever som vurderer lærere, til tross for at elevvurdering er en praksis flere steder, sier Lillejord.

– Er det mange kontroverser i utdanningsforskningen?

– Klassestørrelse er et eksempel på et omstridt forskningsfelt. Der er det også varierende forskningsfunn og stor uenighet. Prestasjonslønn er også omstridt.

– Spriker forskningen også på det feltet?

– Nei, der viser egentlig forskningen at prestasjonslønn ikke virker, men enkelte politikere har veldig tro på det allikevel, sier Lillejord.

Les også: "Må finne en annen motivasjon enn prestasjonslønn".

Største forskningsmiljøet i Norge

Ola Erstad leder Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo. Det er det største forskningsmiljøet innenfor utdanningsforskning i Norge. Ifølge Nifu-rapporten sto de bak åtte prosent av den vitenskapelige publiseringen på området i Norge i 2013. Det er mer enn dobbelt så mye som de fleste andre fagmiljøer på feltet.

– Hos oss har vi flere store forskergrupper med seks til ti vitenskapelige ansatte. Vi får tilbakemelding fra internasjonale toppmiljøer om at vår forskning er interessant. Det er også flere som ønsker samarbeid, sier Erstad.

Han sier det i flere rapporter tidlig på 2000-tallet ble påpekt at norsk utdanningsforskning ikke holdt god nok kvalitet på mange områder. Det førte til at myndigheter og Forskningsrådet har økt ressursene til feltet.

– Etter det har forskningsfeltet mobilisert, og forskerne er blitt mer målrettet mot internasjonal publisering. Flere institusjoner enn før driver med utdanningsforskning, og det er jobbet godt med å bygge kompetanse og fagmiljøer, sier Erstad.

Han mener det har resultert i økt kvalitet.

– Særlig er det blitt mer bevissthet om bruk av metode i forskningen, og det er nok her vi ser den største endringen, sier Erstad.

– Nifu-rapporten foreslår å konsentrere ressursene i større grad om de allerede sterke forskningsmiljøene. Er du enig i det?

– For å lykkes internasjonalt er vi nødt til å konsentrere ressursene og bygge solide forskningsmiljøer. Det er slike miljøer som klarer å sikre store midler til forskning. Samtidig er det en fare med å konsentrere for mye. Utdanningsvitenskap er et bredt forskningsfelt som også favner fag som filosofi, sosiologi, historie og så videre. Det kan bli slik at disse taper konkurransen om midler, hvis det alltid er den kvantitative forskningen som vinner fram. Vi må ha et breddeperspektiv og også ivareta den kvalitative forskningen, sier Erstad.

– Vil utdanningsforskningen i større grad prege utdanningspolitikken framover?

– Ja, det tror jeg. Vi ser allerede at politikerne i stadig større grad henviser til forskning for å underbygge sine satsinger. Vi ser det også senest i Ludvigsen-utvalgets rapport, der de helt tydelig baserer sine anbefalinger på utdanningsforskning, sier Erstad.