Eirik Johansen droppet ut av skolen – har skapt sin egen suksess

Førsteamanuensis ved BI, Jan Ketil Arnulf, sier det er ingen direkte sammenheng mellom utdanning, suksess og fiasko.

– Svært vellykket som ufaglært blir man nok bare som gründer, men suksessraten er svimlende lav. Det går mange underbetalte fastfood-servitører på hver Steve Jobs, sier Jan Ketil Arnulf, til Utdanning.

Norsk økonomi har mistet det overveldende flertall av arbeidsplasser i primærnæringer. Statistisk sett overlever de arbeidsplassene lengst som krever lengre utdanning.

– I dag kan alle småunger surfe på nett og lage websider, og det finnes derfor fortsatt muligheter for å finne noe å tjene penger på.

– Men konkurransen vil alltid være hardere om jobber som ikke krever utdanning fordi det ganske enkelt vil være flere som er kvalifisert jo mindre kvalifikasjon som trengs, sier Arnulf.

Dropperne har flest problemer

Erling Barth ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo har ledet et forskningsprosjekt som har sett på hvordan unge beveger seg gjennom videregående utdanning og hvordan dette slår ut for senere tilknytning til arbeidsmarkedet.

– En stor del av dem som faller fra eller ikke fullfører, får seg jobb etter hvert. Samtidig er det i denne gruppen vi finner de største problemene senere, sier Erling Barth, til forskning.no.

70 prosent i jobb

Året etter at ungdommene har forlatt videregående, er omtrent 30 prosent å finne i jobb. Noen begynner å studere selv om de mangler studiekompetanse.

Etter ti år har to tredjedeler fått jobb eller har begynt å studere, mens nesten 10 prosent er trygdet.

– Det er viktig å huske at dette ikke nødvendigvis måler en effekt av å ikke fullføre. Ungdommer som kvalifiserer til trygd, for eksempel av helserelaterte grunner, har større sannsynlighet for å slite med å fullføre skolen også, sier Barth, til forskning.no.

70 prosent av dem som dropper ut eller ikke fullfører, er i arbeid når de fyller 31 år. Blant dem som fullfører videregående, er i overkant av 85 prosent i jobb eller studier når de er 31 år.

Ungdommer med engasjement og ståpåvilje kan også i dag skape seg en levevei uten å ha fullført videregående opplæring. Utdanning har møtt tre av dem:

Suksessdropperne:

Skipper på egen skute

I tre år har Eirik Johansen (20) vært skipper på egen båt. Sin aller første fiskebåt kjøpte han bare 13 år gammel.

Ingen i den nærmeste familien til Eirik, som er fra Lyngseidet i Troms, er fiskere. Eirik begynte på videregående opplæring, men valgte å slutte.

– Jeg orket rett og slett ikke mer, jeg følte ikke at jeg lærte noe som jeg hadde nytte av. Skal en lære om fiske, må en være på havet, sier skipperen.

For å bli skipper har han tatt sikkerhetskurs og båtførerprøven.

– Jeg har tenkt å ta skippersertifikat senere. Da kan jeg også ha en større båt.

Sommerjobb

Som 13-åring hadde Eirik sin første sommerjobb på en fiskebåt. Snart var han bitt av basillen, og yrkesveien var staket ut.

– Det er sånn jeg har lært, ved å jobbe for andre. Jeg er selvlært, forteller Eirik, som har en 36 fots sjark ved navn «Njord».

Skolebenken frister ikke, og som skipper på egen skute med én mann i arbeid føler Eirik han har kommet i riktig båt.

Havari

Den dagen Utdanning treffer Eirik, er han i full gang med å reparere vannpumpen, som sviktet noen dager tidligere ute på sjøen. Motoren ville ha blitt ødelagt uten kjøling, så han måtte slå av motoren.

– Da var det bare å hive ut ankeret og ligge og drive. Redningsskøyta var en time unna.

– Hvordan var været?

– Han var en god kuling, men vi var innaskjærs. Det er ikke noe hyggelig når sånne ting skjer, men heldigvis er det sjelden.

Erik har kjæreste hjemme på land, og han tenker på dem som går og venter når det er dårlig vær og han blir forsinket.

– All respekt for dem som holder ut med fiskere, sånne som meg. Jeg skjønner at det ikke alltid er lett å gå på land og vente.

Havet gir penger

Med en kvote på godt og vel 70 tonn er det bare å stå på for å få opp fisken når det er sesong. I tillegg har Eirik fått tildelt en liten ekstrakvote av Fiskeridirektoratet i vinter.

– Det varierer mye hvor lang tid vi bruker på å få opp kvoten. I vinter har det vært mye dårlig vær. Vi ble liggende landfast i to måneder.

Eirik lønner en medarbeider og holder båt i tillegg. Inntektene fordeler de på fire: to deler på båten og én på hver av dem.

– Det føles mest rettferdig. En vinter på havet gir grei lønn. En fisker kan lett ha en årslønn på én million.

Ofte sjøsyk

Om bord i båten er det både internett og data. Mannskapet legger med ulike mellomrom ut oppdateringer på sosiale medier.

– Hva er det som er så bra med å være fisker?

– Det er verdens beste jobb. Ingen dager er like.

Seks måneder i året har han fri. Da gjør Erik så lite som mulig.

– Da har jeg tid til dem rundt meg.

– Hva er det verste med å være fisker?

– De sier det er ett av verdens farligste yrker.

– Er dette en jobb for alle?

– Hvis du er optimistisk og har ståpåhumør, er dette en flott jobb for deg.

– For kvinner også?

– Ja, vi har så gode hjelpemidler på båtene at flere jenter skulle ha prøvd seg. Fiskeriet trenger flere jenter, så kom igjen de som har lyst, oppfordrer den unge mannen.

Eirik har ofte vært sjøsyk, men hevder at det gir seg etter kort tid.

– Alle som har lyst til å prøve, kom oppover til meg, så skal de få være med. Dette er verdens fineste jobb. Vi trenger flere ungdommer inn i yrket, sier sjarkfiskeren.

Spiller dataspill på heltid

Han lever ut drømmen og livnærer seg av den. Joachim Haraldsen (22) har ikke mange timene med videregående opplæring, men desto flere foran dataskjermen.

Joachim mener likevel at de som dermed tror at det er lurt å introdusere data og spill for poden i ung alder, bør tenke seg godt om.

– Det er lurere å gi ham eller henne en fotball. Flere lever av fotball i Norge enn av gaming. Jeg tror vi er to eller tre i hele landet som lever av det, sier den unge gründeren til Utdanning.

Joachim har spilt dataspill siden han var tre år gammel. Han har vært innom SuperNintendo, Nintendo64 og PlayStation. Etter hvert ble det mer avanserte dataspill, noe som det skulle vise seg at han behersket meget godt.

Sengeliggende

På grunn av en ryggskade ble årene fra Joachim var 16 år til han var nesten 20 tilbrakt til sengs.

– Det var veldig tøft. Videregående lot seg ikke gjennomføre. Jeg mistet kontakt med alle vennene mine.

Han vokste for fort, og ryggmusklene skled ut.

Etter en operasjon i ryggen og ett års opptrening kunne Joachim igjen bevege seg fritt.

Spillet World of Warcraft har 10 millioner aktive brukere. Joachim var nummer fem på rankinglista. At årene foran skjermen skulle bli hans levevei, var ikke noe han tenkte da.

– Jeg fikk meg jobb i Nordea som alt-mulig-data-mann, men jeg spilte ved siden av. Etter hvert så jeg at jeg kunne gjøre penger på YouTube.

Sa opp jobben

Joachim hadde begynt å legge ut videofilmer på YouTube og fikk etter hvert en stor tilhengerskare. Foran videoene legges det ut reklame, som genererer inntekter. I mai i fjor sa han opp jobben hos Nordea.

– Mamma lurte jo på om dette var lurt, men nå stoler hun på at jeg har kontroll og at det er nå jeg må satse.

Da Joachim sa opp jobben sin, tjente han om lag 5000 kroner i uka på YouTube. Raskt var han oppe i 20.000. Hva han tjener i dag, vil han ikke si.

– Jeg håper at når jeg er 30 år, har jeg tjent nok til at jeg kan leve av investeringene. En dag skal jeg ha et A4-liv med familie. Da kan jeg ikke jobbe og reise så mye. Jeg har ikke kjæreste, men det skal jeg finne tid til den dagen det skjer.

Hver dag legger han ut en videofilm av seg selv som spiller dataspill. Om lag 100.000 seere ser på filmene med «Noobwork», som han heter i cyberverden.

Flere firmaer

Fra gutterommet i Nittedal i Akershus har Joachim etter hvert bygd opp flere firmaer. Han har blant annet et eget klesmerke og driver utleie av dataspillservere.

– Jeg jobber hardt og lever ut drømmen. Har en lidenskap for det en driver med, er stort sett det meste moro, sier unggutten, som ennå bor hjemme hos mamma, sammen med to småbrødre.

– Jeg flytter ut i august. I Oslo et sted, det kommer litt an på sponsorene hvor det blir. Jeg får et eget gaminghus i hovedstaden. Investorer kjøper eiendom og bygger huset som skal være spesiallagd for gaming.

Stappfull kalender

Fra vi snakket sammen første gang, til vi blir møtt av en smilende unggutt, har det gått en liten måned.

– Ja, jeg er mye på farten: Paris, Los Angeles og nå kommer jeg direkte fra innspilling med NRK.

Når dette leses, er han i Kina for å delta i TV-show der.

– Jeg må si nei til masse. For å kunne dra bort er jeg nødt til å planlegge å spille inn nok episoder på kanalen min, sånn at fansen ikke blir skuffet. De forventer at det kommer noe nytt hver dag.

– Hadde du en drøm om hva du skulle bli da du var mindre?

– Jeg trodde jeg skulle studere jus og bli advokat. Det kan jeg gjøre når jeg er 40 år.

– Savner du mer utdannelse?

– Ikke egentlig. Alt jeg ikke vet, kan jeg jo google.

Merete er sin egen sjef

Hun er ung, blond og blåøyd. Ikke la deg lure, Merete Christiansen (25) er sjefen.

Omkvedet er ofte at hvis en ikke tar utdannelse, havner man bak kassa på en dagligvarebutikk. Merete Christiansen har ikke papirer fra videregående, men er allerede driver av egen butikk med ni ansatte.

– Det er plass til oss som ikke gjør ting etter boka også. Jo da, jeg angrer litt på at jeg prioriterte å jobbe så mye og fikk for høyt fravær til at jeg fikk papirer fra videregående, men nå kan jeg ikke tenke meg å utdanne meg videre, sier den unge kvinnen, som har vært på jobb siden klokka 04.30 den dagen vi møter henne.

12-timers dag

Hun begynner alle arbeidsdager mellom 04.30 og senest klokka 6. Arbeidsdagen avrundes mellom 17 og 18, fem dager i uka.

– Jeg jobber kveldsskift av og til, for å jobbe sammen med dem som er her bare kveld. I tillegg tar jeg hver tredje lørdag. Hver søndag er vi i butikken og rydder og ser over, forteller Merete, som er samboer med en som jobber i en annen Rema-butikk.

– Vi treftes på jobb. Jeg har kjent han i mange år, men det var først for ett og et halvt år siden vi ble et par. Han er enig i at det er nå jeg må satse, jeg har jo også satt en god del penger i denne butikken, forteller den unge kjøpmannen.

Flaskejente

Karrièren startet hun allerede som 13-åring. Hun ønsket seg så innmari hest. Foreldrene ville ikke uten videre finansiere en hest uten at hun selv bidro.

– Jeg gikk ned på Rema-butikken og spurte. Sjefen der ga meg noen ukers prøvetid, og jeg besto testen. Hver onsdag ettermiddag og annenhver fredag hadde jeg ansvaret for panteflasker og bokser.

Hun fikk hest etter ett år. Da valget av videregående utdanning skulle tas, falt det på Tomb landbruksskole med hest som fag.

– Jeg fant ut underveis at det å skulle satse på hesteyrket var en tung og lite lukrativ vei. Jeg jobbet hele tiden på Rema. Etter hvert hadde jeg jobbet meg opp, sånn at jeg hadde ansvaret for å stenge butikken når jeg jobbet.

Betalte hjemme

Fra Merete tjente sin første krone, måtte hun betale halvparten hjemme.

– Pappa var økonom. Jeg tenkte det var rett og rimelig at jeg bidro til husholdningen. Hesten og alle omkostningene med den var jo også dyrt, så jeg syntes det var greit. Jeg hadde nok penger til det jeg trengte.

Overraskelsen var derfor stor da faren på myndighetsdagen hennes kunne avsløre at han hadde investert pengene han hadde trukket.

– Han hadde satt av alle pengene jeg hadde tjent, pluss pengegaver jeg hadde fått gjennom oppveksten. Der satt jeg med én million på bok. Rett etter fikk jeg jobben som nestleder på Rema-butikken jeg jobbet på.

Faren til Merete hadde en mastergrad i økonomi og ville gjerne at datteren skulle utdanne seg.

– Men han skjønte fort at jeg ikke var så interessert i skole. Jeg fikk støtte for mine valg, jeg jobbet og sto på. Mange venner, bekjente og familie studerer, men når de er ferdigutdannet, hender det at de må begynne å jobbe i kassa først, sier Merete og ler.

Selv har verken hun eller samboeren studielån. De har litt boliglån og to leiligheter.

– Jeg er nøktern og sparer til innskudd i neste butikk. Denne her skal jeg drive en stund til, men jeg skal ta over en annen. Jeg vet ikke akkurat når og hvor, bare at det er i Oslo, forteller forretningskvinnen, som ble kjøpmann i sin første egne butikk for ett år siden.

– Hvordan har det første året gått?

– Vi ligger under budsjett, noe som gjør at jeg tar ut mindre lønn enn budsjettert, og vi har færre på jobb. Det går, men det er tøft.

Nåløyet

Rema har et eget opplæringstilbud for ivrige ansatte som ønsker å satse, «Talent». De som kommer inn, skal helst ha utdannelse, gjerne innen økonomi. De som har jobbet som nestledere minimum fem år, kan søke selv om de ikke har formell utdannelse.

– Jeg søkte, var på intervju og ble grillet. De var så tøffe, jeg tenkte dette går ikke.

Faren til Merete var på dette tidspunktet dødssyk. Ett av spørsmålene hun fikk, var hvordan hun hadde løst situasjon med et dødsfall i familien hvis hun hadde hatt ansvaret for en butikk.

– Da svarte jeg at jeg måtte ha informert de ansatte og ordnet så andre steppet inn for meg. Da kom spørsmålet: Hva med ekstra lønnskostnader. Uansett hva jeg svarte, kjørte de på med nye spørsmål og problemstillinger. Jeg var sikker på at dette ikke gikk.

Studentstøtte

15 stykker var innkalt til intervju. To heldige kandidater kom gjennom nåløyet. Da telefonen ringte, var Merete sikker på avslaget.

– Jeg hylgren av glede. Så ringte jeg pappa.

Faren til Merete lå på sykehus og fikk cellegift, men han ba datteren komme på besøk. Da hun dukket opp, satt far i senga og viste tydelig at han var stolt av avkommet.

– Han hadde ordnet kake med Rema-logoen og fått skrevet «gratulerer» på kaka. Det betyr mye for meg at han rakk å oppleve at jeg var i gang med løpet som skulle gjøre det mulig for meg å få min egen butikk.

Året på Rema-skolen skulle bli tøft for Merete.

– Økonomifaget var vanskelig. Heldigvis gikk jeg sammen med folk som hadde god greie på faget. Én av dem satte seg ned på ettermiddagene når vi var på samling og hjalp meg. Det er jeg evig takknemlig for. Hadde ikke han gjort det, tror jeg ikke at jeg hadde klart det.

Faren til Merete gikk bort før hun feiret åpningen av sin første butikk.

– Det er trist at han ikke er her mer, men jeg er glad for at han fikk oppleve at jeg kom i gang og at han kunne føle seg trygg på at jeg kom til å klare meg, forteller sjefen for Rema 1000 i Sannergata i Oslo.

Hjelper andre

Jobben tar mye av fokuset til Merete nå, men en gang i framtiden skal hun ha barn.

– Det finner vi ut av når det blir aktuelt. Jeg kommer til å satse på å jobbe hardt i min egen butikk, få den opp og stå. Etter noen år kan jeg vurdere familie, sier den unge kvinnen, som anbefaler alle å gjøre ferdig utdannelsen sin først.

– Men jeg har praktikanter fra Nav her, som jeg ser klarer seg bra. De blomstrer etter hvert som jeg gir dem ansvar. Det er viktig for meg å gi folk som vil en sjanse. Det er ikke for alle å gå på skole for å utdanne seg. Det finnes andre muligheter, sier den kvinnelige kjøpmannen, som er én av fire kvinner blant de 59 Rema-kjøpmennene som finnes i Oslo.