Det gagner ingen at kontaktlærere møter veggen og blir utbrente

Kontaktlærerrollen har vokst seg større i norsk skole de siste årene. I Utdanningsforbundet mottar vi ofte henvendelser om kontaktlærerrollen. Mange spørsmål går på hvor grensen går for ansvaret en kontaktlærer har, og for hvilke oppgaver som følger med rollen. Ettersom funksjonen har blitt større, har også grensen for ansvar blitt utvidet, og arbeidsoppgavene har blitt flere, ofte så store at lærere blir sykmeldte.

Som en konsekvens av dette ble det også satt en øvre grense for hvor mange elever en kontaktlærer kan ha i de siste arbeidstidsforhandlingene. Dessverre ble dette kun gjort gjeldende for grunnskolen. I videregående skole ble det en utvidelse av tidsressurspotten, men det er klart vi også trenger en øvre grense for hvor mange elever vi kan ha kontaktlæreransvar for i videregående. For mange kontaktlærere har altfor liten tid til de stadig flere oppgavene kontaktlærerjobben krever av dem. Mange bruker av sin egen fritid for å gi elevene en god nok oppfølging.

Les også: Ny arbeidstidsavtale:Flere lærere får mer tid til å være kontaktlærer

Alle elever skal ha en kontaktlærer. I opplæringsloven står det at «Klassen eller basisgruppa skal ha ein eller fleire lærarar (kontaktlærarar) som har særleg ansvar for dei praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjeremåla som gjeld klassen eller basisgruppa og dei elevane som er der, mellom anna kontakten med heimen.» I forslaget til ny opplæringslov, som ennå ikke er behandlet av Stortinget, heter det: «Alle elevar skal ha ein kontaktlærar. Kontaktlæraren har eit særleg ansvar for eleven, for kontakten med heimen og for administrative, sosiale og pedagogiske spørsmål.»

Utdanningsdirektoratet utdyper på sine nettsider: «Kontaktlæreren (e) har en sentral rolle når det gjelder å skape et godt psykososialt miljø i klassen/basisgruppen som han/hun har ansvaret for elever i og sørge for at elevens rett etter § 9a-1 er oppfylt. Hver klasse/basisgruppe skal ha en eller flere kontaktlærere som har et særlig ansvar for blant annet de sosialpedagogiske gjøremål, jf. opplæringsloven § 8–2 annet ledd. Kontaktlæreren skal blant annet samtale med faglærerne om det psykososiale miljøet i klassen og hvordan enkeltelever har det. Dette er en nødvendig forutsetning for å oppfylle kontaktlærers forpliktelser etter forskrift til opplæringsloven kapittel 3.

Kontaktlæreren har ansvaret for halvårsvurdering i orden og i oppførsel etter forskrift til opplæringsloven §§ 3-15, dialog om annen utvikling etter § 3-8, fagsamtalen med eleven etter § 3–11 tredje ledd og foreldresamtalen. Kontaktlæreren har dermed et særskilt ansvar for å følge opp elevens faglige og ikke-faglige utvikling, blant annet elevens forhold til medelever og ansatte ved skolen. Dette innebærer at det vil være kontaktlærer som er nærmest til å ta opp spørsmål og problemer knyttet til elevens psykososiale miljø. Det er også kontaktlærer som har ansvaret for den løpende kontakten med elevens foreldre.»

Dette er likt for hele skoleløpet. I mange år har jeg ment at vi burde differensiere mellom skoleslagene, altså stille andre krav til kontaktlæreroppgaven i første klasse enn i videregående. Jeg mener innholdet i oppgavene til kontaktlærer bør endre seg etter som elevene blir eldre. I barneskolene er det kanskje mer vekt på trivsel og pedagogisk støtte, mens i videregående er det mer faglig støtte som gis, og som etterspørres.

Dessuten mener jeg det er et poeng at eldre elever også kan ha flere alvorlige og komplekse utfordringer som ikke deres foresatte er klar over eller har blitt involvert i. Elever på videregående er forskjellige, men de har også rett til og et ønske om et privatliv. Dermed kan læreren stå overfor ganske alvorlige utfordringer når hun har ansvar for sosiale spørsmål. Da er det svært viktig at en elektriker, for eksempel, med faglig bakgrunn og PPU (praktisk- pedagogisk utdanning) for yrkesfag vet hvor grensen for det sosiale ansvaret for eleven går. Det er nemlig ikke mye sosialpedagogikk i PPU i dag.

For det er økte forventninger til kontaktlæreren i videregående, også på yrkesfagene. Derfor er det viktig at vi stiller noen forventninger tilbake til myndighetene. Hva er det rimelig at en lærer skal kunne dekke av faglig og sosial oppfølging av en klasse hver dag? Hvor går grensen for ansvaret? Skal faglig oppfølging gå på bekostning av den sosiale oppfølgingen?

Fra min egen bakgrunn som kontaktlærer var det ikke de faglige spørsmålene som kunne holde meg våken om nettene. Det var alltid knyttet til sosiale problemer av ulikt slag mine elever kom til meg med. Det verste var kanskje, med mine få studiepoeng i sosialpedagogikk, frykten for å si eller gjøre noe feil. Men det var også en følelse av avmakt overfor utfordringene elevene hadde. Derfor er det også viktig, når skolen skal ha et så stort ansvar, at det er profesjonelle folk til å ta seg av de elevene som trenger det mest.

Laget rundt elevene og læreren må være sterkere enn nå, dagens elever og foresatte har store forventninger til skolen. Myndighetene har for store forventninger til hva en kontaktlærer kan klare med den ressursen som er i dag.

Nå vi skal fremme våre forventninger, er det viktig at vi vet hva våre medlemmer mener. Derfor håper jeg at kontaktlærerrollen blir diskutert flittig på lærerværelsene og på klubbmøter i tiden fremover.

• Er det behov for annen regulering i lov og forskrifter når det gjelder innholdet i funksjonen som kontaktlærer?
• Trenger kontaktlærere ytterligere utdanning? Bør det differensieres mellom grunnskole og videregående når det gjelder oppgavene?
• Hvilken støtte trenger kontaktlærerne, hva er «laget rundt læreren»?
• Alt dette og mer er spørsmål som vi bør ha svar på. Og inntil det blir en endring, får vi gjøre vårt beste. Men pass på dere selv, det gagner verken elever eller skolen at kontaktlærere møter veggen og blir utbrente.