En ny 5-årig lærerutdanning kan gi økt frafall og større forskjeller blant elever
Hovedproblemet med regjeringens forslag er altså at masterfordypningen kun skal knyttes til skolefag, og ikke til de mange psykososiale og pedagogiske utfordringer skolen står overfor.
I reportasjen fra konferansen «Pedagogikkfagets plass i fremtidens lærerutdanninger» som ble holdt på Litteraturhuset i Oslo 2. mars og som ble publisert 4. mars i Utdanningsnytt.no gjengis undertegnede under denne overskriften. Og overskriften er helt dekkende for mitt syn. Men overskriften krever en presisering.
Læreryrket er en bærebjelke i vårt samfunn. Derfor er regjeringens arbeid med å gjøre lærerutdanningen til en 5-årig masterutdanning høsten 2017 et godt og viktig grep. Hovedproblemet med regjeringens høringsforslag er imidlertid at det ikke er forankret i forskningsbasert kunnskap om hvilken kompetanse lærere og skolen trenger for å kunne møte den store kompleksiteten av utfordringer vi står overfor i skolen i dagens og morgendagens samfunn.
Læreryrket er et ‘menneskeyrke’. Regjeringens forslag preges av en idé om at den gode lærer må kunne faget han/hun underviser i. Det er det ingen som er uenig i. Problemet er imidlertid at regjeringen overser funnene i skoleforskningen som slår fast at læreryrket stiller større krav til lærerens kompetanse enn det å beherske skolefag. Forskningen viser at læreryrket primært er et ‘menneskeyrke’ som hviler på tre ‘søyler’: Foruten faglig-didaktisk kompetanse må lærerne også ha emosjonell og relasjonell kompetanse. De må være i stand til å etablere gode og støttende relasjoner til alle elevene. For det tredje løfter forskningen fram lederrollen – gode lærere er også gode ledere. En lærerutdanning som legger alle eggene i den skolefaglige kurven og som nedprioriterer betydningen av de to andre elementene i lærerkompetansen, overser dermed det vi i dag på teoretisk og empirisk grunnlag vet om hva skolen trenger: Lærere med en samlet kompetanse som kan romme bredden av de utfordringer skolen konfronteres med.
Anerkjennelse i skolen. Den tyske sosialfilosofen Axel Honneths anerkjennelsesteori, som det ble referert til i reportasjen, tilbyr et spennende og nyskapende sosialetisk perspektiv på skolen. I seg selv gir ikke teorien ny kunnskap om skolen, men den hjelper oss til å fininnstille ‘siktet’: Teorien tilbyr noen overordnede begreper som rammer inn den kunnskap vi allerede har om skolen og som er forankret i skoleforskning og pedagogisk teori – og den hjelper oss dermed til å se klarere hva som er bra og ikke bra i skolen. Denne kunnskap identifiserer to grunnleggende psykologiske behov som lærerne alltid må ha for øye i det daglige møtet med elevene: For det første: Barn og unge har et psykologisk behov for å bli møtt med emosjonell varme (en anerkjennelsesform Honneth kaller ‘kjærlighet’). Barn og unge som blir møtt av lærerne på denne måten gjør det bedre på skolen, både faglig og sosialt. For det andre: Barn og unge har et iboende behov for aktivt å utforske verden og å bruke alle sine evner og anlegg i læreprosessen i arbeid med spørsmål som angår dem (en anerkjennelsesform Honneth kaller ‘sosial verdsetting’). Barn og unge som blir møtt slik blir mer motivert og gjør det også bedre på skolen, både faglig og sosialt. Det er når disse grunnbehov ikke blir ivaretatt i opplæringen at elever demotiveres, og vi får det skoleforskeren John Hattie kaller skolens ‘engagement problem’ – med kjedsomhet, tap av mening og manglende engasjement for den faglige læringen som resultat. Det leder til at mange elever marginaliseres, med frafall i videregående skole som utgang for hver tredje elev. Dette øker sannsynligheten for at de som voksne blir ekskludert fra videre utdanning og deltakelse i arbeid og sosiale fellesskap. Da svikter skolen på et tredje område: Elevene dannes ikke til demokratiske medborgere (det Honneth kaller ‘Rett’). Å ivareta denne syntetiserende og fagovergripende helheten er pedagogikkfagets sentrale bidrag både i skoleforskningen og som fag i lærerutdanningen. Ingen skolefag kan erstatte dette.
Derfor må ikke pedagogikken i lærerutdanningen svekkes. Foruten lærere med masterfordypning i skolefagene trenger skolen også lærere som fordyper seg i de mange pedagogiske utfordringer skolen står overfor som f.eks. motivasjon, klasseledelse, læringsmiljø, elevers psykiske helse, mobbing, tilpasset opplæring, spesialundervisning, ADHD, skoleutvikling, skolen som organisasjon, foreldresamarbeid o.l., og alt annet som angår elever, lærere, foreldre, politikere og som ikke er spesifikt knyttet til skolefag.
Tid for besinnelse: Regjeringens forslag til ny 5-årig lærerutdanning vil ikke gi skolen den samlede kompetanse den trenger for å ivareta bredden i skolens samfunnsgitte mandat. Forslaget vil snarere forsterke skolens problemer og gi økte skiller i elevgruppen. Åpnes det derimot for at pedagogikk kan velges som masterfag, vil pedagogikkens sentrale rolle som leverandør av forskningsbasert kunnskap om undervisning og læring bli bevart og vi får et lærerkorps med en samlet kompetanse som er bedre rustet til å møte framtidas utfordringer i skolen.
Hovedproblemet med regjeringens forslag er altså at masterfordypningen kun skal knyttes til skolefag, og ikke til de mange psykososiale og pedagogiske utfordringer skolen står overfor. Derfor må det åpnes for at studentene også kan fordype seg i et praksisnært pedagogisk emne i sin mastergrad.
- Arne N. Jordet, professor, dr.philos. ved Høgskolen i Hedmark
