«Det er dager da jeg er stolt av å være barnehagelærer»

• Følg Utdanning på Facebook og Twitter.

Jeg skal som barnehagelærer arbeide ut ifra barnehageloven og rammeplanen. Barnehageloven er bygget på FNs barnekonvensjon, som er en del av menneskerettighetene. I FNs barnekonvensjon står det om barns rettigheter at barns meninger skal bli hørt, de skal ha tid til lek og de skal få omsorg.

Under Artikkel 29, Utdanning, står det at man skal «fremme holdninger om fred, toleranse og vennskap mellom folk» (Redd Barna, barnekonvensjonen i kortform). I barnehageloven står det at barn skal få omsorg, aktiv deltakelse i lek og læring. Barn skal oppleve å lære toleranse, og helse skal fremmes. I paragraf 2 i barnehageloven står det om livsutfoldelse, meningsfylt aktivitet «-I trygge og samtidig utfordrende omgivelser» (Rammeplanen s. 16).

Når jeg leser rammeplanens formål og verdigrunnlag kapittel 1, er det sentrale ord som kjærlighet, varme, solidaritet, toleranse, lek, samspill med andre, omsorg og medvirkning. «Å forstå barns uttrykk er av stor betydning» står det. Det krever ro og tid for å bli kjent med de forskjellige barnas uttrykk. Under rammeplanens innhold leser jeg at hovedtemaene er omsorg og oppdragelse, lek, læring, sosial kompetanse, språklig kompetanse og om barnehagen som kulturarena.

Personalet dette barnehageåret er fire voksne (av forskjellige årsaker er jeg eneste pedagog) og ni barn på en småbarnsavdeling. Alle barna var nye i høst og er 1 år gamle, to av dem ble 2 år i løpet av november 2015. I fjor var vi 3 voksne og 11 små barn på avdelingen (pedagog nr. 2 var på en annen avdeling, slik det ofte er i barnehager). Hverdagen da var en helt annen.

Dagene i fjor var preget av stress for barn og voksne. Følelsen av at vi bare drev med brannslukking var stor. Tid og ro til å være til stede i leken og å se det enkelte barn forsvant i hverdagslige gjøremål som bleieskift, mat og soving. Det at vi er flere voksne og færre barn i år har ført til at jeg kan utføre jobben slik jeg er forpliktet til og i tråd med det ansvaret jeg er gitt som barnehagelærer, gjennom barnehageloven, Rammeplan for barnehagene og barnekonvensjonen. Jeg vil vise til to praksisfortellinger, som jeg mener synliggjør min opplevelse av og behovet for nok voksne til å styrke kvaliteten på barnehagetilbudet.

1. Det er morgen. En voksen sitter ved frokostbordet sammen med noen barn. Barna peker og er bestemte på hva de vil ha på brødet. Jeg har vært ute i garderoben og tatt imot et barn og fått en liten rapport om hvordan dagen har begynt. Barnet lener seg over til meg, det er tegnet på at nå kan barnehagedagen starte. Foreldrene får en god kos av barnet, og det samme får jeg, så vinker det « ha det» og vi går inn på avdelingen. Jeg setter barnet til bordet, for i gangen hører jeg at det er et barn som ikke har en god morgen. Jeg tolker det slik, siden jeg hører barnet gråte. Jeg går ut i gangen for å møte barnet som kommer. Siden vi er to voksne, går det fint. En litt stresset far kommer inn med en hylende unge, og et eldre søsken som skravler og skravler. Faren er tydelig oppgitt, men tar barnet sitt opp på armen sin. Jeg spør «er det en slik morgen?» med et smil. Et nikk fra far kommer. Jeg rekker da armene ut mot barnet og sier at nå kan vi gå og se om vi kan finne noe musikk som vi kan høre på, for det er han så glad i. Barnet lener seg over til meg, og far former en stille «takk» med munnen sin. Barnet og jeg setter på noe musikk og gråten har stilnet før far er ute av avdelingen.

2. En ettermiddag med lek inne sitter noen barn på fanget til en voksen og ser i en dyrebok. To barn leker en «ta meg lek» og noen sitter med en voksen og bygger DUPLO. Et barn trenger ny bleie, så en voksen tar det barnet med ut på badet. Stemningen er høy. Vi har god oversikt over barna og ser at de koser seg. Jeg sitter ved sklia der to jenter leker og sklir. Den ene jenta henter en lekekopp og lekekniv og går opp på sklia. Det andre barnet, «Mia», er på vei bort fra sklia. Da hører jeg «Ida» oppe fra sklia «Ma, ma» sier hun og ser etter «Mia». Jeg oppfatter det som at hun vil leke med «Mia». Jeg henvender meg til «Mia» og sier at jeg tror «Ida» vil leke med henne. «Mia» snur og går tilbake til sklia. Jeg spør om jeg kan få litt mat, peker på koppen og smatter med munnen. Jeg blir matet litt, da begynner «Mia» å gape også. «Mia» og «Ida» fortsetter en liten stund med å mate hverandre, og skli. Jeg kunne være til stede for dem og verne leken deres uten å føle stress for de andre barna som også trenger en voksen sitt blikk, fang osv. I leken til disse to barna var det gi og ta forhandlinger, humor, glede, samspill, fysisk aktivitet, språk stimulering og ikke minst lek og begynnende vennskap.

Disse opplevelsene fra hverdagen viser meg at jeg kan gjøre en forskjell. Jeg kan gjøre dagen bedre for foreldrene ved å gi dem en god start på dagen. Jeg kan være til stede for barn i lek, være til stede og oppmuntre dem og få være med å bygge vennskap, fordi jeg vet vi er nok voksne - nok voksne som arbeider sammen om å ivareta og styrke kvaliteten på barnehagetilbudet. De dagene vi får dette til, er jeg stolt av å være barnehagelærer, og jeg er stolt av det tilbudet min barnehage gir til barn og foreldre.

Om noen sitter igjen med en følelse av at det er luksus å ha en slik hverdag, der barn blir sett, hørt, blir snakket med (ikke bare til), får omsorg, bygger vennskap, da er ikke barns rettigheter i fokus. Sees dette på som luksus, lurer jeg på hvor det er vi vil med barnehagene? I stramme økonomiske tider, slik det er i barnehagene nå, med få voksne og større barnegrupper blir ivaretagelse av barna satt i første rekke. Med ivaretagelse mener jeg rene bleier, mat, søvn, at de ikke skader seg. Dette ligner mer på tilsyn, slik jeg ser det.

I hektiske dager, som flere og flere barnehager står i, virker det kanskje som luksus å ha tid til å prate med barna, være med i lek, ha barn på fanget og kose, gi omsorg og se det enkelte barnet. Når jeg ser hvordan andre avdelinger jobber for å få til dagen og ser at de trenger flere hender og ikke minst flere fang og ører. Da får jeg dårlig samvittighet når jeg bruker tiden min sammen med barna på min avdeling.

Jeg merker at jeg stiller meg spørsmålet: «Er det luksus slik vi har det, når vi er tilstrekkelig med voksne på avdelingen, og vi har tid til barna på barnas premisser?» Innerst inne vet jeg at jeg gjør jobben min etter de rammer og avtaleverk jeg er forpliktet til å forholde meg til. Det er nok voksne og små barnegrupper vi må ha, for å kunne gjøre jobben vi er satt til å gjøre, det er min mening. Jeg ønsker at flere skal kunne gå ut å si « jeg er barnehagelærer og jeg er stolt av det», uten en følelse av at «skulle jeg egentlig ha hjulpet til på en annen avdeling i dag?».

Barna er fremtiden vår. Skal barn få en god og trygg tid i barnehagen, må de få et fang å sitte på, få omsorg, bli lyttet til og pratet med, få venner og bygge vennskap. Blir barnehagene et sted der barna får rettighetene de har krav på som FNs barnekonvensjon, Barnehageloven og Rammeplan skriver om, vil hver dag gjøre meg fortsatt stolt av jobben som barnehagelærer.

• Guro S. Vatn er pedagogisk leder Bjørneklova barnehage