Anonym retting = offentlig feiling

At lokale forsøk med anonym retting blir kjørt igjen og igjen av en insisterende politikergruppe har kun en negativ effekt. Det er et frieri til noen elevers lærerskepsis og en faglig mistillit og underkjennelse av det faglige arbeid som pågår rundt om på skolene.

Publisert

Karaktersetting i skolen er en krevende oppgave, der et skriftlig eller praktisk elevprodukt skal få en tallvurdering. Et fenomen vi som norsklærere møter av og til er at noen elever er skeptiske til karakteren og føler at de fortjener en bedre karakter enn de fikk.

Dette er noe læreplanen forsøker å ta høyde for, med krav til læreren om å utforme vurderingskriterier slik at eleven skal kunne forstå og eventuelt bestride begrunnelsen for karakteren. Dette fungerer stort sett bra, men enkeltmistanker om at karakterer blir justert opp eller ned ut fra lærerens antatte sympati eller antipati for eleven er likevel noe som forekommer.

For å få et pålitelig tallmateriale for å finne ut om dette er en reell tendens har det blitt gjennomført anonyme prøver rundt om i landet, der en ekstern sensor som ikke kjenner eleven gir en karaktervurdering av elevens skriftlige arbeid. Elevene har selvfølgelig krav på å være trygge på at de får en karakter etter kunnskapsnivå, som ikke er farget av relasjonen til læreren. Et sånt tallmateriale er interessant og relevant for alle som er involvert og engasjert i karaktersetting. Selvfølgelig.

Ulike prøvetiltak og pilotprosjekter har gjennomgående vist at det er et stort sett ikke-eksisterende avvik mellom karakterer satt av en som kjenner eleven og en som ikke kjenner eleven. Både i Oslo, Akershus, Møre og Romsdal, Hordaland og Buskerud har det vært forsøk med anonym retting.

Rapporten etter forsøket i Møre og Romsdal konkluderer med at det ikke er signifikante avvik mellom anonym retting og ordinære prøvesituasjoner på noen av skolene. Rapporten sier at det ikke er noe som tyder på at vurdering og karaktersetting ikke blir gjennomført på en profesjonell og rettferdig måte. Mest engasjement har det vært rundt anonym retting som har vært gjennomført i Rogaland.

Bjørn Sæstad som er Høyres fraksjonsleder i opplæringsutvalget i Rogaland fylke mener at selv om tallmaterialet så langt ikke har bekreftet det man er ute etter, er det "et gode for elevene", og det er "nødvendig å kjøre en prøveordning mye lenger for å se de store linjene her." Dette til tross for at lærerne samlet seg i en felles protesterklæring der de viser til manglende effekt av lignende forsøk, byråkratisering, merarbeid og mistillit.

På tross av en rekke negative erfaringer og kvalifiserte protester ble det på initiativ fra daværende skolebyråd og etter vedtak av byrådet 11. desember 2014 vedtatt et pilotprosjekt i Bergen for fire år, der ti skoler skulle rette anonymt to skoleklassers tentamener fra egen skole i norsk hovedmål/sidemål, engelsk og matematikk. I tillegg til faglærer selv skulle en annen faglærer ved skolen rette prøvene, med anonymiserte kandidatlister. En grei og saklig måte å gjennomføre innsamling av data. I etterkant ble så karakterlistene sendt til rektor, som sendte de videre til kommunens fagavdeling som så sender sine konklusjoner videre til de som bestilte produktet, våre lokale skolepolitisk ansvarlige.

Som norsklærer i grunnskole i nøyaktig tjue år og med lektorkompetanse i norskfaget ble jeg spurt om å rette en klasse i norsk hovedmål og sidemål. Det økonomiske incitamentet var helt marginalt og merarbeidet slett ikke noe jeg hadde prekært behov for, men siden jeg er opptatt av retteproblematikk og gjerne ville ha egne tall å forholde meg til, sa jeg ja til dette oppdraget. Etter avsluttet og innlevert oppdrag fikk vi anledning til å se de ulike karakterlistene, og jeg har dristet meg til litt tallknusing på lavt nivå.

Elevene fikk hele karakterer på skalaen 1-6, der svake eller sterke karakterer var markerte med "–" og "+", slik at den som analyserer materialet skal få en litt mer finstilt indikasjon på nivå. Jeg summerte så alle karakterene og delte på antallet elever. Snittkarakteren for faglærer og ekstern sensors vurdering hadde en differanse på 0,04, og 20 av de 27 elevene fikk samme vurdering. De øvrige var da tilstøtende karakterer der den ene hadde et pluss, den andre minus. For sidemål var det samme tendens, med marginale differanser. Snittet hadde her en differanse på 0,2 karakterpoeng, og tjue av elevene hadde helt lik karakter. På hovedmål var jeg som anonym sensor 0,02 poeng "snillere", mens i sidemål var jeg hele 0,2 poeng strengere. Virkelig ondskapens yppersteprest.

Grunnet en svangerskapspermisjon hadde jeg i forkant av dette retteoppdraget også en anonym retting, der jeg ble spurt om å rette hovedmålstentamen for to klasser. Her så jeg på standpunktet til klassen og fant et avvik på 0,02 for klassen som helhet. Tallmaterialet for fire klasser og tre ulike lærere er da en lokal indikasjon på at anonymitet ikke har noen målbar relevans for karaktersetting. Jeg har sett tall der avvik mellom standpunkt og sentralt gitt eksamen har vært på 0,34 som snitt for alle tiendeklasser i landet.

Dette er selvfølgelig altfor lite tallmateriale til å gi grunnlag for å generalisere, men føyer seg inn i en rekke av bekreftelser på at anonym retting, tross de beste intensjoner, har forsvinnende lite for seg.

Det som har noe for seg, er å styrke den praksisen som skolene i større eller mindre grad har. Det er å ha fagfellesskap som får av fellestiden til å sette seg sammen, arbeide med kriterier og opparbeide en rettekonsensus. Denne rettekonsensusen styrkes av at skolene er flink til å bruke de som deltar i eksamensretting og gir dem tid til å dele de forståelsesnormene som utvikles på lokalt og nasjonalt skoleringsnivå i forbindelse med eksamen. God rettekonsensus er sikkert også bakgrunnen for våre lokale tall. De tre lærerne som står bak tallmaterialet mitt er 28, 47 og 67 år gamle, så enheten i karaktersettingen går også helt på tvers av generasjonene. Det er heller ikke forskjell på lektoren og den med treårig lærerskole. Verdt å merke seg nå som mastersyken herjer landet.

At lokale forsøk med anonym retting blir kjørt igjen og igjen av en insisterende politikergruppe har kun en negativ effekt. Det er et frieri til noen elevers lærerskepsis og en faglig mistillit og underkjennelse av det faglige arbeid som pågår rundt om på skolene. Vil vi ha den statushevingen som alle sier de vil gi lærerne, er det ingen genistrek å gå over hodene på oss igjen og igjen, og vende det døve øre til alle systematiske forsøk på å få bekreftet negative og surmagede hypoteser om hanglende og manglende lærerkompetanse. I Stavanger blir antageligvis forsøket prolongert. Tenkepausen mellom første runde og prolongering ble brukt til å sende ut en undersøkelse til elevene der spørsmålene som blir stilt gjennomgående styres mot å erklære mistillit til læreren.

Resten av landets sentral- og lokalpolitikere bør ta alvorlig konklusjonene som har blitt gjort i den nå lange rekken av forsøk og pilotprosjekter og utforske tilnærminger der en kan jobbe sammen med lærerprofesjonen og ikke mot.

I Bergen har det ved maktskiftet blitt lovet å avbryte forsøket med anonym retting. I så fall er det med glede at vi ser at sunn fornuft og lytteevne til systematiserte erfaringer fra lærerprofesjonen omsider har inntatt maktens korridorer.

Powered by Labrador CMS