Skolene må ta på alvor elever som sliter med leksene

Lekser gitt til elever for å gjøre det hjemme er kjent i de fleste land som har noenlunde samme skolesystem som Norge. Selv om hjemmelekser fungerer bra for de fleste elever som får mulighet til å øve seg, forbereder seg på og trener seg opp til fagligtema og skoleopplegg som de trenger å være god på, og klarer dermed å få gode skolefaglige resultater, er det alltid noen «svake» elever som strever med hjemmelekser. Jeg skal spesielt legge fokus på elever (og deres foreldre) som sliter med hjemmelekser.

I Norge gir nesten alle skolene på tradisjonell måte faste lekser som elever tar med seg og jobber med hjemme. Skolene flest mener at det går stort sett bra, men samtidig innrømmer de at det alltid finnes elever som ikke gjør leksene sine. Dette gjør at mange skoler i landet har en ordning som gjør at elever får tilbud og hjelp for å gjøre leksene sine på skolen. Denne ordningen ser ut å virke bra for noen elever og virke mindre bra for noen andre elever. Det siste alternativet kommer fra noen få skoler i Norge, som for eksempel Egge barneskole i Steinkjer og nylig fra Møhlenpris skole i Bergen, som begge har sluttet å gi elevene sine hjemmelekser. Disse skolene vil heller satse på faglig forståelse og sosial interaksjonsprosesser.

Jeg, som spesialpedagog, har flere ganger kommet i en meklerposisjon mellom foreldre og skolen, der på den ene side læreren holder ganske fast ved den viktige skoletradisjon som innebærer å gi elevene hjemmelekser, og på den andre side en far eller mor som klager på at skolelekser er blitt til et problem hjemme fordi barnet kommer allerede trøtt fra skolen og er ikke motivert for å jobbe mer med «skoleting», deriblant lekser som vanligvis er vanskelige og uforståelige. Noen foreldre legger til at de er trøtte etter en lang arbeidsdag og blir først opptatt av husarbeid og matlaging, og ønsker dermed ikke å bruke mye tid og energi på noe som verken de selv eller deres barn gleder seg til å jobbe med, spesielt at leksene krever av og til en god del faglige kunnskaper som foreldrene ikke har. Andre foreldre føler seg ikke inkludert nok i barns hjemmelekser og de synes at de kunne ha vært med å drøfte barns skolearbeid sammen med skolen.

Barn kan ikke oppdra seg selv. De trenger som regel å bli minnet på for å gjøre leksene sine og å få hjelp for å gjøre leksene sine. Den hjelpen kan være både direkte og faglig, eller indirekte og sosialt i form av oppfordring til for eksempel å gå fra TV eller nettbrettet for å gjøre leksene. Foreldre som ikke kan eller ikke vil hjelpe sine barn med hjemmelekser, og som i tillegg krangler med sine barn om akkurat leksene, kan gjøre det enda vanskeligere for barns faglige prestasjoner på skolen og deres psykososiale tilstedeværelse på skolen og hjemme. På den andre side viser en del forskning fra USA at foreldre som er mye og oftere engasjert for å hjelpe barna sine med leksene, kan også skade barnas skoleresultater. Denne forskningen kan diskuteres og kritiseres, men den vekker opp noe som gjør at man stiller spørsmålet ved hvor mye og hvordan skal foreldrene hjelpe barna sine for å gjøre leksene. Dette området har ikke vært særlig diskutert og forsket på i Norge. Thomas Nordahl, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark, sier at i Norge har vi knapt forsket på dette feltet. Han mener at det er forbausende hvor lite interesserte vi er i å finne ut mer om hvordan foreldrene påvirker barnas skoleresultater.

Det er årsaker som gjør at hjemmelekser blir sett på som et stort problem og blir sjelden gjort. Disse årsakene kan knyttes til eleven som individ eller/og til skolen og læreren som en institusjon eller/og til foreldrene som pårørende. Mange barn har spesielle behov og begrenset intellektuell kapasitet, dårlig konsentrasjon og dårlig utholdenhet. Noen skoler med lærerne i spissen krever og forventer litt mer enn hva eleven kan prestere, og på denne måten sliter de ut elevene sine faglig og skremmer dem bort fra hjemmeleksene. Noen foreldre har begrenset faglige kunnskaper, krever litt for mye fra skolen og har kanskje negative holdninger til skolen.

Dersom én av de tre mulige årsakene er til stede, vil dette gjøre det vanskelig for eleven å gjøre leksene sine. En kombinasjon av to eller alle tre årsakene til stede, vil det gjøre det nesten umulig for en elev å ha et avslappet forhold til hjemmeleksene sine.
Hjemmelekser må i dag sees på som noe viktig å snakke om. Skolen bør ta elever som sliter med hjemmeleksene sine på alvor fordi det går helsa løs på mange elever, deres foreldre og lærere. Det er ikke kjekt når hjemmet, som er ment å være et sted for sosial samhandling for hele familien, blir et sted for kjefting og krangling med ubehagelige familiesituasjoner om akkurat hjemmelekser. Når både barn og foreldre gruer seg til hjemmeleksetiden, da eksisterer virkelig et problem å ta på alvor. Og det er heller ikke kjekt at en elev mistrives på skolen på grunn av leksene.

Elever lærer og «lekser» på forskjellige måter, dessuten kan læreren gi elevene sine forskjellige lekser på forskjellige nivåer og på forskjellige måter. Eleven i samråd med sine foreldre og lærer, kan velge å gjøre hjemmeleksen sin på skole eller tar det med seg hjem. Han kan avtale med læreren sin å gjøre leksen sin på skole når det gjelder et bestemt fag eks. matematikk og kan ta leksen sin med seg hjem når det gjelder et annet bestemt fag eks. norsk, samtidig at han kanskje slipper å ha noe som helst hjemmelekser i andre fag, som for eksempel engelsk.

Den offentlige skole i Norge som har inkludering som mål og som prøver å hjelpe alle elever likt, må tenke nytt og innovativt når det gjelder hjemmelekser. Slik som i mange år har det vært snakk om tilpasset undervisning bør det også i dag bli snakk om tilpasset hjemmelekser og føres formelt inn i læreplanen. Dette vil bl.a. si at skolen i samråd med foreldrene og elevene skal og bør justere mengden og den faglignivå på leksen som eleven får med seg hjem. Hjemmeleksen skal basere seg på elevens forutsetninger og kunnskaper, ikke mye høyere i forhold til elevens faktisk nivå, samtidig at det skal være noe å strekke seg etter. Den skal være forstått (i klassen) for at eleven tar den med seg hjem og skal basere seg på klassens undervisning slik at den er både en slags repetisjon av dagens undervisning og en forberedelse til kommende tema. Hjemmelekser bør i tillegg ha en relevans for videre læring og utvikling. I alle tilfeller skal hjemmelekser være ment som hjelp, forberedelse og skal ta hensyn til elevens faglig utbytte. Eleven skal i utgangspunktet jobbe med hjemmeleksen sin alene og uten hjelp eller med lite hjelp fra foreldrene. Hjemmeleksen skal ikke sendes til foreldrene som skal gjøre leksen for sine barn. Foreldre skal få lov å være foreldre som har rett å få innblikk i barns skolearbeid uten å være ekstra lærere for sine barn.

Elevens faglig forståelse og mestring fører i de fleste tilfeller til skoletrivsel. Lekser som eleven skal gjøre hjemme er en del av opplæringens mål som er ment å utvide bl.a. barns opplevelse, utfoldelse og deltakelse. Hvis en elev ikke forstår innholdet og ikke forstår hensikten med hjemmelekser vil han være mindre motivert for å jobbe med det, grue seg for å gjøre det og føler seg utenfor. Han vil som ofte håpe på at andre gjør leksen for han. Mangel på fagligmestringsopplevelser kan føre til mangel på skoletrivsel, som igjen kan ha negative konsekvenser for elevens psykososial fungering både på skolen og hjemme.

Skolen har også trivsel som mål, dessuten skal skoletrivselen følger eleven hjemme gjennom bl.a. noen enkle, forståelige og attraktive hjemmelekser som kan føre til mestringsopplevelser. Her tenker jeg på mange elever som i tillegg til en del kranglinger med sine foreldre om akkurat hjemmelekser, har skolevegring enten fordi de ikke har gjort eller ikke har svart riktig på hjemmeleksene sine, noe som kan føles for eleven som et nederlag og skam blant medelevene sine i klassen.

Med følgende eksempel vil jeg illustrere en vond og negativ sirkel knyttet til hjemmelekser som en elev kan havne i: Ole vil ikke gjøre hjemmeleksene sine fordi han synes at de er for vanskelig. Foreldrene maser og presser på fordi han ikke gjør leksene. Ole går til skolen uten å ha gjort leksene sine. Han får bemerkninger og tilsnakk fra læreren sin. Skolen informerer foreldrene som tar opp dette med Ole. Ole blir irritert på foreldrene sine som han føler at de ikke hjelper med hjemmeleksene og «kjefter» på han i tillegg. Ole synes at det er vanskelig å være i klassen og å få all den negative oppmerksomhet både fra læreren og fra sine medelever. Ole blir sur og lei seg i klassen. Som en strategi for å unngå dette bestemmer Ole seg for å skulke skolen i de timene de skal rette på leksene. Ole synes det er mye bedre å få en bemerkning om skulking enn å få negativ oppmerksomhet om leksene sine som han ikke klarer å svare på. Denne situasjon fører til at Ole går glipp av en god del faglig opplegg, klarer ikke å følge godt med, og det blir vanskeligere og vanskeligere å være faglig à jour med de andre elever. Faglig hull som Ole opplever fører til vonde følelser som viser seg i en del klovning, frustrasjoner og oppførsel som tolkes fra læreren som vanskelig atferd. Skolen ser på Ole som en elev med spesial behov og tenker å melde han opp til PPT. Ole har det ikke bra verken på skolen eller hjemme. Uten virkelig å ha valgt den vanskelige situasjon som han har havnet i, vet Ole nå at han strever faglig, men også sosialt både på skolen og hjemme. Det verste som kan skje med Ole er at han isolerer seg fullstendig fra det sosiale. Dette kan utvikler psykososiale problemer hos Ole slik som eks. et lavt selvbilde og depresjon.

Det trengs nye ideer som skal diskuteres på skolearenaen, eksperimenteringer, drøftinger, evalueringer, samarbeid med foreldrene og ser det hele inn i en kontekst i forhold til alle elever, men samtidig være positiv diskriminerende overfor noen enkeltelever som sliter med hjemmelekser. Her er det viktig å tenke både på inkludering som tross alt er en viktig bit i det norske skolesystemet, og samtidig behovet for segregering for enkeltelever. Gjennom å se på elevens potensial og behov som enkeltindivid, lytte til foreldrenes bekymringer og synspunkter, kan skolen være til stor hjelp med å gi elevene sine riktig mengde, passende faglignivå og motiverende hjemmelekser.

Skolene som mener ikke å oppleve hjemmelekseproblemer med sine elever, kan i utgangspunktet brukes som eksempler for å hente ideer om deres måte å jobbe på og deres måte å angripe lekse problemet på. Men deres erfaringer betyr ikke at man kan bruke dette på nasjonal nivå som en fasit svar på hjemmelekseproblematikken på alle skoler i Norge og tror at problemet er/skal bli løst.

Mange fagpersoner har allerede tatt opp og skrevet noe om lekseproblematikken og de utfordringer som mange elever møter og opplever. Og selv om alle fagpersonene har ut fra sine egne erfaringer og synspunkter sagt noe mer eller mindre forskjellige, så har alle en ting felles; nemlig at mange elever strever med hjemmelekser og sliter med seg sine foreldre og lærere. Det er skolen som har det største ansvaret for å ta hjemmelekseproblematikken på alvor og gjøre noe med det.

Fateh Salhi er spesialpedagog