Ny kunnskap?

Vigdis Foss er høgskolelektor ved Høgskolen i Bergen, avdeling for lærerutdanning

Programprodusenter argumenterer ofte som om programmet deres har en selvsagt plass i barnehage og skole, mens de er forundret og indignert over de som takker nei. Representanter for programmet "De utrolige årene", Oddbjørn Løndal, Siri Gammelsæter og Bjørn Brunborg, skriver i Aftenposten 14.06 at barnehagen trenger «ansatte, ledere og politikere som har mot til å velge dokumentert kunnskap – til beste for barna.»

Det beste for barna er her definert som deres program. Faglige og etiske argumenter for ikke å bruke forhåndsproduserte pedagogiske manualer på alle barn anerkjennes ikke. Da er man kunnskapsløs og driver med tilfeldig pedagogikk, eller privat og luftig synsing. Det barnehagene driver med av systematisk arbeid fra før av er tilsynelatende uinteressant. Skal vi tro de samme programprodusentene så er det kommunenes fagadministrasjon som best kan vurdere hvilken kunnskap og metoder som er relevant i den enkelte barnehage. 

Eksternt pålagte oppskrifter på hvordan man skal gjøre jobben sin i møte med mennesker er sjelden å anbefale. Samarbeid om barnehagene må konsentreres om andre områder. Fagadministrasjonen har naturligvis heller ikke den kunnskapen om gruppedynamikk og barna i den enkelte barnehagen som trengs for å velge metoder. Det som ofte ikke blir sagt er at det lønner seg, både ideologisk og økonomisk, for produsentene å bli kjøpt inn på kommunenivå til alle barnehager, og ikke bare i de barnehagene som måtte ønske å bruke programmet. I dette er barnehagelærernes metodefrihet et hinder. «Barnehagene trenger ny kunnskap», skriver Lønndal, Gammelsetær og Brunborg.

Alle som jobber i yrker der kunnskap stadig utvikles trenger å holde seg oppdatert. Det betyr ikke at barnehagene trenger programmer. Flere pedagogiske programmer på markedet inneholder i stor grad velkjent kunnskap og komprimert barnehagelærerpensum, ferdig forenklet og bearbeidet. Problemet er at forenkling og standardisering kan bli uheldig i møte med enkeltbarn i en gitt kontekst.

Et annet problem er at programmene gjerne bygger på spesialpedagogiske prinsipper som i utgangspunktet er laget for barn og familier med særskilte behov. Både faglig og etisk er det grunn til å være forsiktig med å behandle alle etter spesialpedagogiske metoder for problemer noen har. Til slutt er det lett å identifisere årgangs-behaviorisme i noen av programmene. Slett ikke ny kunnskap, men en metodikk vi hevder å ha gått bort fra, og kunnskap som ikke kan forenes med moderne pedagogikk og barns rettigheter i dag. Å utvikle systematisk pedagogisk arbeid som bygger på lokale behov og relevant kunnskap er en del av det pedagogiske arbeidet i en barnehage. Gi heller barnehagene tilstrekkelig med barnehagelærere og bemanning, faglig oppdatering etter behov og tid til å gjøre dette arbeidet.