Matematikkfagets krise kan løses

Man skal ikke bruke avanserte digitale verktøy til å løse matematiske problemer som løses raskere ved hjelp av papir, blyant og lommeregner.

Magnus Skrunes er cand.real. og cand.polit. 
«Svakeste matte-eksamen noensinne» var VGs oppslag 2.7.2015 med henvisning til Utdanningsdirektoratet om årets skriftlige avgangseksamen i matematikk i grunnskolen. Og resultatene var pinlige: 14,5 % fikk karakteren 1, 27,1 % fikk 2 og 26,9 % fikk 3. Altså viser de foreløpige resultatene før klagebehandlingen at 68,5 % tildeles de tre laveste karakterene, intet mindre enn en katastrofe for matematikkfaget i ungdomsskolen.
Resultatene føyer seg inn i rekken av resultater fra tidligere år til den offentlige skriftlige eksamen i matematikk i grunnskolen og framstår nå som en permanent krise. Den nye eksamensordningen, som trådte i kraft fra våren 2015, har bare gjort resultatene verre, slik jeg forutsa i mine innspill i Utdanning (se nr. 16–2014 og nr. 1–2015). Og det er ikke elevenes skyld at det går så dårlig med matematikkfaget i ungdomsskolen!
Matematikkfagets krise i ungdomsskolen er likevel fullt ut løsbar, og da mener jeg også en løsning som ikke bare løser krisen, men vil heve den matematiske forståelsen til elevene i ungdomsskolen betydelig. Det er nemlig her problemet ligger, det at elevene ikke gis muligheter for systematisk å heve sin matematiske forståelse i forhold til de matematiske problemstillinger som er aktuelle for aldersgruppen 13–15 år. De får rett og slett ikke nok tid til å bearbeide den matematiske forståelsen av problemstillingene de blir presentert for, problemstillinger som det er rimelig at de skal arbeide med i ungdomsskolen.
Matematikkfaget i ungdomsskolen har nå over mange år fått et stadig sterkere innslag av en teknisk side ved realiseringen av den digitale kompetansen ved at såkalte digitale verktøy pålegges brukt i matematikkfaget. Og dette er også en politisk villet utvikling. Men dette har en tidkrevende side ved seg (og som mange, har jeg merket meg, hevder det også brukes for liten tid på) i matematikkundervisningen i ungdomsskolen, og det er derfor ikke unaturlig at dette har konsekvenser for andre sider av faget. Matematikklærerne i ungdomsskolen bringes inn i mange vanskelige avveininger, avveininger som får negative konsekvenser for elevene.
Hva er så problemet? Hovedproblemet er at all den tekniske læringen som må til ved bruk av de digitale verktøyene, har ingen–overhodet ingen–betydning for den matematiske forståelsen av de aktuelle matematiske problemstillinger elevene skal arbeide med i ungdomsskolen. Dermed blir de digitale verktøyene i ungdomsskolen bare en tvangstrøye som ikke fremmer utviklingen av den matematiske forståelsen til elevene, men tvert om hemmer den. (Og jeg har merket meg at tilsvarende problemer også finnes i den videregående skole.) Dette må det tas et oppgjør med.
Først og fremst må følgende enkle, men viktige prinsipp etterleves: Man skal ikke bruke avanserte digitale verktøy til å løse matematiske problemer som løses raskere ved hjelp av papir, blyant og lommeregner! En nøyere granskning av dette prinsippet vil lede til den konklusjonen at ingen avanserte digitale verktøyer hører hjemme i matematikkundervisningen i ungdomsskolen. (Og sannsynligvis må det gjøres betydelige endringer i matematikkundervisningen i videregående skole også.) Helt konkret betyr det for ungdomsskolen at diagramveiviseren i statistikk, regnearket og graftegneren er unødvendige tekniske hjelpemidler for den matematikken det skal arbeides med i ungdomsskolen.
Når det gjelder statistikken og diagrammer, vil en større kreativitet i oppgavelagingen ved bruk av nesten ferdiglagde frekvenstabeller og diagrammer få testet elevene på akkurat de tingene vi mener det er viktig å beherske av matematisk forståelse i dette emnet i ungdomsskolen. (Og dette vil bli like estetisk som vakre diagrammer hentet fra en datamaskin.) Samtidig vil man ikke kaste bort tid på brukerveiledning i diagramveiviseren i statistikk, noe som i denne sammenheng kan ikke vurderes som annet enn stort sett å være på siden av faget. 
Den øvrige bruken av regneark i ungdomsskolen er (og kan ikke være noe annet enn) bare en trettende oversettelsesproblematikk av matematiske begreper, hvis matematiske innhold på forhånd skal være tilegnet, for oppgaver som stort sett løses raskere og greiere med papir, blyant og lommeregner samtidig som den matematiske forståelsen da står mer i fokus enn det gjør ved bruk av et regneark. (Da er det oversettelsesproblematikken som står i fokus.) Denne egentlige unødvendige bruken av regneark i ungdomsskolen krever at svært mye teknisk notasjon må læres, noe som godt kan sammenlignes med forsøkene gjort i 60-årene for å påtvinge skolematematikken et logikkspråk og en mengde symboler fra mengdelæren uten at det i seg selv ga noen gevinst for den matematiske forståelsen. Og kravene reiste seg den gang om at dette måtte fjernes fra skolematematikken. 
Også emnet funksjoner og grafer vil, som statistikken og diagrammer, være tjent med en større kreativitet i oppgavelagingen med mer bruk av ferdiglagede grafer. Prinsippet bør være at elevene kun skal tegne inn linjer på ferdiglagede grafer (og i undervisningen ha tegnet for hånd noen parabler og hyperbler for å erfare nødvendigheten av å regne ut flere punkter enn ved linjer). Her er det mye spennende som kan gjøres og som vil øke den matematiske forståelsen til elevene i ungdomsskolen. Og i dette arbeidet blir også graftegneren helt unødvendig, og på nytt spares verdifull tid for styrking av den matematiske forståelsen.
Det vi nå står igjen med er at det hersker en gal forståelse av hvordan den digitale kompetansen skal realiseres i faget matematikk i ungdomsskolen. Faget påtvinges digitale verktøy som for denne aldersgruppen ikke har noen allmenn verdi og skader elevenes matematiske forståelse. (Og muligheten for å komme med pålegg om enda flere digitale verktøy, med ditto innøving av nødvendig notasjon, ligger der.) En på forhånd knapp tid til faget er under et fryktelig press, for ambisjonene for faget er høye og skal være høye ved den viktige rollen faget spiller for et velfungerende samfunn. Og det aller tristeste opp i alt dette er at all den notasjonen som de digitale verktøyene krever må innøves for ungdomsskoleelevene, den notasjonen inneholder ikke et eneste fnugg av matematisk forståelse som er hensiktsmessig for denne aldersgruppen.
Hva skal man gjøre? Svaret gir seg selv! Man må totalt renske ut de moderne digitale verktøyene som matematikkfaget i ungdomsskolen er blitt pådyttet. (Parallellen til den moderne matematikken på 60-tallet er slående.) Her har det vært krefter i sving som ikke har hatt verken elevenes eller skolematematikkens ve og vel for øye. Om disse krefters framgang skyldes en manglende innsikt i skolematematikkens karakter hos dem som egentlig skal ivareta matematikkfagets interesser i denne sammenheng, eller ren ettergivelse for den digitale verdens påvirkningskraft, eller begge deler, vet ikke jeg. Men at det er et politisk ansvar å rydde opp i det skadeverket som har skjedd, det vet jeg. Og gjør ikke politikerne det, men lar de avanserte digitale verktøyene få leve sitt liv i skolematematikken i grunnskolen, vil man ikke få snudd utviklingen i matematikkfaget i ungdomsskolen!
Ved siden av dette trenger matematikkfaget dessuten mer tid til arbeidet med den matematiske forståelsen vi ønsker at elevene skal oppnå i ungdomsskolen. Det er forunderlig at det ukentlige timetallet i matematikk i ungdomsskolen ikke har økt med en time siden 70-tallet, mens norskfaget har økt med to uketimer. Heldigvis har Arbeiderpartiet omsider forstått dette, mens Høyre, merkelig nok, stritter imot.
Hvor lang tid vil det gå før en har løst matematikkfagets krise? Følger man den oppskriften jeg har gitt her, tar det den tiden en ungdomsskoleelev bruker fra 8. klasse til og med 10. klasse, det vil si tre år. Og deretter vil man stadig se en styrking av elevenes matematiske forståelse i ungdomsskolen ved at lærerne får mer tid til å arbeide med den enkelte elevs matematiske forståelse og dessuten en økt effekt ved at lærerne vil bli inspirert av de resultatene de nå oppnår. Så her er det ingen grunn til å nøle, saken ligger på politikernes bord!   
Powered by Labrador CMS