Kommunesektorens fagfolk må bli en viktigere premissleverandør

Ivar Johansen er bystyremedlem i Oslo og hovedstyremedlem i KS (SV)

Det sies at velgerne får de politikerne de fortjener. Formelt sett er jo det riktig, i den forstand at det er velgerne, gjennom valg, som bestemmer sammensetningen av Stortinget, kommunestyrer og fylkesting. 

Enkelte hevder at kommune- og fylkestingsvalg egentlig ikke er så viktig. Er det en gruppe som med god grunn vet at det er viktig hvem som styrer i kommuner og fylker, så er det nettopp lærerne. Lærerne fikk i fjor, gjennom tariffkonflikten og streiken mot KS, til fulle erfare at det er kommune- og fylkeskommuner som er skoleeiere og setter viktige rammebetingelsene for å utvikle en god skole. Herunder hvorvidt skolen skal preges av testing- og kontroll eller en samarbeids- og tillitskultur. 

Jeg skal ikke gi anbefalinger for hvilken partiliste du bør bruke. Forskjellene i politikken dreier seg selvsagt om grunnleggende verdisyn, og for eksempel forskjell i syn på fellesskapsorganisering kontra markeds- og privatisering. Men med min bakgrunn som folkevalgt i 28 år er min erfaring at like viktig er den folkevalgtes holdning til selve rollen som folkevalgt. Og kanskje særlig sentrale spørsmål som åpne prosesser, involvering av berørte, deltakelse, evne til å lytte og ikke minst: vilje og evne til å skape kompromisser på tvers av partigrenser.

Ansattes kompetanse framfor konsulenter
Men jeg ønsker meg også at kommunesektorens mange dyktige fagfolk skal bli en viktigere premissleverandør. Utdanningsforbundet og de ansatte sitter på en betydelig kompetanse, og jeg ønsker at Utdanningsforbundet og de ansatte i større grad enn i dag skal være deltakende i beslutningspremissene.

Oslo kommune brukte i fjor 1,5 milliarder kroner på private konsulenter for å løse ulike oppgaver hvor i mange tilfeller den beste utredning kunne vært foretatt av kommunalt ansatte. Det ville blitt løsninger forankret i den kommunale virkelighet. Mens eksterne konsulenter kommer kjapt inn og forsvinner fort ut, blir kommunens egne ansatte værende.

Kommunen må kjøpe seg spisskompetanse på områder der kommunen mangler denne. Ofte kan det være nyttig å få eksterne til å titte kommunen i kortene. Men i et langsiktig perspektiv kan det være klokt å øke ansattes kompetanse, framfor å gjøre seg avhengig av rådyre private konsulenter.

Folkevalgte kan ikke ta for gitt at administrasjonens innstilling, begrunnet i ”faglige syn”, er nøytral. Særlig ikke i kommuner og fylker som styrer etter parlamentarisme-modellen. I parlamentarismestyrte kommuner er dessverre saksgrunnlaget som sendes fram til bystyret altfor ofte rene argumentsamlinger for en bestemt løsning. Det er lite drøfting av alternative muligheter. Folkevalgte må derfor innkalle alternative miljøer til kommunestyrets beslutningsprosess (normalt til sektorutvalg), eller selv sjekke ut hva relevante fagmiljøer måtte mene. Selv sørger jeg alltid for å sende ut på ”høring” saker som bystyret skal behandle. Gjennom dette får jeg kunnskap som er helt avgjørende for å kunne ta et riktig standpunkt.

Folkevalgte må skape allianser og mobilisering utenfor Rådhuset: Folkevalgte er ikke upåvirkelige, så sørg for at de som berøres av beslutningen, er kjent med forslaget som er til behandling. Veiled dem som ikke har råd til å kjøpe rådyr lobbybistand fra First House og dess like, slik at de også finner virkemidler og kanaler for å nå fram med sitt syn. Og her har fagfolk og ansattes organisasjoner et viktig ansvar: ha lojalitet til eget fag og sørg for at konsekvensene av for brukerne når fram til beslutningstakerne.

Åpenhet gagner fellesskapet

Det parlamentariske og utenomparlamentariske arbeid må sees i sammenheng. En bred utenomparlamentarisk mobilisering er ofte en forutsetning for et godt – varig – resultat. Politisk kløkt og forhandlinger i det lukkede rom kan alltids gi gode vedtak, men et vedtak som skal stå seg over tid bør ha en bredere forankring. De gode tjenester skapes først og fremst ved forutsigbarhet og langsiktighet. Politiske vedtak skal jo stå seg lenger enn fram til etter kommende valg.

Folkevalgte må ikke la deg dupere av voluminøse saksdokumenter, pakket inn i et vanskelig tilgjengelig språkbruk. Krev en saksframstilling som er kortfattet og forståelig. Voluminøse saksdokumenter er ofte et taktisk maktpolitisk virkemiddel fra administrasjonen, som vet at også folkevalgte har begrenset tid.

Den viktigste jobben folkevalgte gjør skjer ikke i Rådhuset, men ute på arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og i møte med kommunens innbyggere. Folkevalgte må derfor ikke låse seg inne i Rådhuset, men sørge for å være alle de steder der folket møtes. Jeg mener vi skal ha færrest mulig heltidspolitikere og politiske broilere. Folkevalgte bør ha en vanlig jobb, reise med samme T-bane og stå i de samme køer som innbyggerne ellers.

Folkevalgte er også ombud. De må avvise administrasjon eller andre folkevalgte når de sier at folkevalgte ikke skal blande seg bort i enkeltsaker. Det er nettopp enkeltsakene som er selve lakmustesten på om teorien (de formelle regelverk og vedtak) stemmer med virkeligheten (avgjørelsen i enkeltsaker for innbyggerne).

Folkevalgte skal være i folkets tjeneste. De skal ikke gjemme seg bak hemmelige telefonnumre, mailadresser og sånt, men gjør seg maksimalt tilgjengelig på blogg, Twitter, Facebook og andre medier. Velgerne har valgt dem for at de skal ivareta deres interesser og være tilgjengelig for dem.

Forvaltningens saksdokumenter er innbyggernes eiendom. Dokumentene skal være tilgjengelig på nett, tilgjengelig for alle. Åpenhet tjener fellesskapet, og vi må aktivt slåss mot en hemmeligholdskultur og lukkede møter hvis hensikt er å skjule innbyggernes innsyn i ubehagelige opplysninger. Om nødvendig mener jeg folkevalgte må være illojale mot systemet, og vise sin lojalitet med innbyggerne.

Må skape en ytringskultur

Ved sin faglige kompetanse og kunnskap kan de kommunalt ansatte gjennom deltakelse i samfunnsdebatten tilføre den offentlige debatt kvalitet og tyngde og gi innbyggerne og folkevalgte et bedre grunnlag for beslutninger og kontroll. Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet, og grunnlovens paragraf 100 må forstås slik at ingen arbeidsgiver kan gis en generell beskyttelse mot offentlig kritikk fra sine ansatte. Vi må få på plass i ytringskultur i offentlig sektor.

Vi trenger folkevalgte som evner å inngå kompromisser: Intet parti har flertall alene, og det må derfor skapes allianser med andre partier og enkeltrepresentanter for å få til vedtak som dreier politikkens lengst mulig i positiv retning. Et parti er ikke noen menighet, slik at det ofte er mulig å spille på lag med konstruktive krefter i andre partier for å dreie politikken i rett retning.

Folkevalgte skal være legmennesker. Administrasjonen og fagfolkene forbereder sakene og folkevalgte må – normalt – stole på at de kan, og skal kunne, sakene. Folkevalgtrollen er overordnet styring, og bør ikke konkurrere om å kunne detaljene bedre enn fagfolkene i administrasjonen. Kommunestyret har begrenset tid, og dersom folkevalgte konsentrerer seg om detaljene får de ikke tid til overordnet styring. Da har administrasjonen overtatt styringen, ved at de utformer overordnet politikk gjennom sin praksis.

Lærere og ansatte i skolen møter ofte som offentlig ansatte krav om lojalitet. Begrepet lojalitet brukes ofte når man egentlig mener lydighet. Lydighet er blind, mens lojalitet er kritisk, seende og verdiladet. Lojalt gjennomfører selvsagt kommunalt ansatte vedtak også der man måtte være uenig. Men lojalitet innebærer også at man via tjenestevei, i den offentlige debatt og overfor folkevalgte synliggjør uheldige og uforutsette konsekvenser. Vedtak gjør selvsagt ikke at den alminnelige samfunnsdebatten om saksområdet stopper.

Lojaliteten skal være hos faget og elevene

Skolefolk skal ikke først og fremst ha sin lojalitet hos rådmannen eller skoledirektøren, men til eget fag og til elevene. Lærerprofesjonens etiske plattform er klok når den presiserer at profesjonen bruker ytringsfriheten og deltar aktivt på faglige og utdanningspolitiske arenaer, for gjennom dette å ta ansvar for å varsle når rammevilkår skaper faglig og etisk uforsvarlige tilstander. Politisk og moralsk er det innbyggerne som er den egentlige oppdrags- og arbeidsgiver både for folkevalgte og kommunalt ansatte. Lærernes lojalitet skal ligge hos barnehagebarn og elever for å fremme deres beste.

De folkevalgte jeg etterlyser kan finnes på en hvilken som helst partiliste. Lag ditt «eget» kommunestyre ved å sette kryss ved, og gi ekstra personstemmer, til kandidater du mener har særlig kompetanse i folkevalgtrollen. Partiene har gjort sine kandidatvalg, men det er velgerne som bestemmer. På den valgliste jeg leverer har jeg ført opp flere kandidater fra andre partiets lister, for kompetanse og klokskap følger ikke nødvendigvis partigrenser. Bruk den muligheten du også.