Lærere bekjemper mobbing med teaterdukker

• Live Herheim er lektor cand. philol. og førskolelærer med hovedfag i drama og teater ved Stokksund oppvekstsenter, Åfjord kommune i Sør-Trøndelag.

«Alle barn og unge har rett til et godt læringsmiljø som fremmer deres helse, trivsel og læring. Ingen skal bli utsatt for mobbing (…) Derfor skal programmene Respekt, Zero, PALS og Olweus få en årlig støtte i tre år1», ifølge Utdanningsdirektoratet.

Som tegnspråkbrukende dramapedagog ved en Olweus-skole har jeg i den forbindelse undret meg over hvordan jeg som lærer kan gjøre arbeidet mot mobbing mer håndterlig og praktisk for elever på småtrinnet.

Bruk av konkreter i arbeid på småtrinnet

Bruken av konkreter generelt, og teaterdukker spesielt, har blitt en svært viktig faktor i mitt anti-mobbearbeid på småtrinnene ved Stokksund oppvekstsenter.

Det hele begynte for over ti år siden, da jeg hadde en deltidsstilling i avdeling for lærerutdanning ved Universitetet i Stavanger. Samtidig var jeg førskolelærer i det som den gang het «Barnehagen for hørselshemmede».

I arbeid med hørselshemmede barn ble visualisering og bruk av konkreter etter hvert en helt naturlig arbeidsmåte. Sekkedukken Petter2  fikk derfor en sentral rolle i avdelingen der jeg jobbet. Petter er en teaterdukke som min tidligere kollega ved Universitet i Stavanger, Jorunn Melberg, sydde til meg. Petter ble med ungene hjem på overnattingsbesøk. Neste dag fortalte han om opplevelsene sine via en bok som foreldrene skrev i. Han spilte også et antall forskjellige roller i diverse dramatiseringer, som konge, fisker, sjørøver, kone, sau og høne, for å nevne noen.

Petter ble selvfølgelig med meg til Trøndelag og ut til Åfjord kommune, der jeg nå bor og arbeider. På småtrinnene fikk han etter hvert den samme rollen som i barnehagen i Stavanger. Han ble med elever hjem og spilte av og til en liten rolle i en eller annen type dramatisering i klasserommet.

Olweus-programmet

I Åfjord jobber grunnskolene etter antimobbeprogrammet til Dan Olweus3. Programmet er anerkjent av Utdanningsdirektoratet (Udir) og innebærer blant annet gjennomføring av klassemøter.

Mitt første klassemøte var sammen med en dyktig og erfaren kontaktlærer på 4. trinn for omkring seks år siden. Klassemøtet ble gjennomført etter boka. Elevene satte seg i sirkel, sang ble sunget, regler for klassemøtet ble fulgt og viktige temaer ble snakket om.

Jeg gjorde meg mange refleksjoner omkring disse klassemøtene. Med min kompetanse som førskolelærer med hovedfag i drama og teater burde jeg jo anvende rollespill i mye større grad, slik Olweus anbefaler. Hvorfor ble det så lite av dette?

Spørsmålet har mange svar. Ett av dem er alle utfordringene rundt rollespill generelt og rollespill med tematikken mobbing spesielt. Det er svært viktig at mobbere ikke spiller rollen som mobber og mobbeutsatt ikke spiller rollen som mobbeutsatt!

Ett år senere skulle jeg gjennomføre mitt første klassemøte. Jeg var alene, på en ny skole og denne gangen med elever på 1. og 2. trinn. Det å skulle snakke om abstrakte og kompliserte temaer som utestengning og mobbing med seks-sjuåringer, var utfordrende. Jeg fikk behov for å konkretisere ulike situasjoner og dramatisere dem for elevene. Ved å dramatisere kunne vi lettere snakke om det vi sammen hadde sett og gjort.

Teaterdukker konkretiserer «Mobberingen»

Derfor fikk sekkedukken Petter en rolle under klassemøtene. Etter hvert brakte jeg også flere dukker inn i klasserommet. Hver dukke representerte en rolle i Mobberingen (se figur 1).

Dan Olweus bruker «Mobberingen»4  som redskap for å beskrive elevenes reaksjonsmåter; roller i en akutt mobbesituasjon. Figuren er å finne i personalveilederen, og beskriver tydelig de ulike rollene: mobber, medløper/håndlanger, støttespiller/passiv mobber, passiv støttespiller/mulig mobber, uengasjert tilskuer, mulig forsvarer, forsvarer av mobbeofferet og til slutt; den mobbeutsatte.

For å kunne anvende Mobberingen og illustrasjonen av denne under klassemøtene valgte jeg å plassere dukker i rollene. Videre laget jeg navneskilt til dem, slik at vi skulle være sikre på hvilken rolle de spilte, inspirert av Skaugdalen skole i Rissa.

På et tidspunkt laget vi også en personlig utgave av Mobberingen. Elevene tok inn rektor og en lærer ikledd en inspeksjonsvest, da de mente disse også kan være med på å stoppe mobbingen. 

Film som utgangspunkt for refleksjon

Omtrent samtidig dukket TV-serien «Være venner»5  opp på NRK Super. Den svenske serien har en norsk fortellerstemme. I de åtte avsluttende episodene får vi se at en elev på småtrinnet blir utsatt for noe ugreit, noe leit, mobbing? Så slutter episoden. Brått og uforløst.

La meg komme med et eksempel fra TV-serien, som kan dramatiseres med dukker:

Bella ser at Oscar ikke har det bra. Venninnen Wilma erter ham. Episoden avsluttes med at Bella går hjem. Hun vil aldri tilbake til skolen, sier fortellerstemmen. Ikke hvis hun skal ha vondt i magen.

Her ligger det mye materiale for videre arbeid, da alle episodene gir rom for å snakke om de ulike reaksjonsmåtene, de forskjellige rollene man har og kan ta, i henhold til modellen Mobberingen. Hvem kan komme med endringsforslag slik at vi får en lykkelig slutt?

Forumteater på småtrinn?

Deltagerne i Mobberingen og deres endring av adferd muliggjør en annen slutt. Dette ga meg assosiasjoner til Forumteater som arbeidsmetode.

Den brasilianske teatermannen, forfatteren og politikeren Augusto Boal6  grunnla «De undertryktes teater», som er en fellesbetegnelse for teaterformene hans. Én av disse formene kalles Forumteater. Teaterformen om at tilskuerne blir deltagere, såkalte spect-actors.

I Forumteater spiller man en undertrykkende scene som ender ulykkelig. Publikum tar med hjelp av Joker (spill-leder) ut den rollen som er «offer» og arbeider med å gi ham/henne nye replikker og handlinger, slik at man kan arbeide frem en ny og lykkelig slutt. Forumteater handler dermed om å ta i bruk teater til problemløsning.

Under klassemøtet har vi sett en episode av «Være venner». Vi har tatt Forumteater-metoden i bruk og stoppet filmen når vi har sett den ulykkelige slutten, for så å gi tid til en refleksjon omkring forslag til endring. Målet er å få til en lykkelig slutt.

Først etter denne refleksjonsrunden har vi sett resten av episoden, for så å snakke litt om løsningene i den svenske serien var lik våre egne eller om de hadde andre løsninger.

Hele tiden knyttes løsningene til Mobberingens prinsipper: Hvem kan gjøre noe med denne triste situasjonen? Er det bare den som mobber som kan ta ansvar for at mobbingen opphører?

Oftest ender denne samtalen med at alle i Mobberingen bør og må ta ansvar, både den som selv tar initiativ til mobbingen, den som er medløper og håndlanger, den som er støttespiller, den som er passiv mobber, den som er uengasjert tilskuer, den som er en mulig forsvarer og den som forsvarer den mobbeutsatte! Av og til kan til og med den mobbeutsatte ha et medansvar for å komme seg ut av situasjonen.

Deretter må det dramatiseres. Jeg dramatiserer en kortversjon av kommunikasjonen mellom Oscar, Bella og Wilma, og avslutter med å vise at Oscar blir skikkelig lei seg; han henger med hodet. Dette for å få frem den ulykkelige slutten. Jeg bukker og tar imot applausen før jeg spør om noen ønsker å dramatisere en lykkelig slutt for oss.

En elev kommer opp og improviserer frem en lykkelig slutt (se figur2.) og får applaus. Jeg takker for innsatsen. Vi diskuterer det realistiske/urealistiske med den valgte slutten og reflekterer sammen omkring hvilke valg som ble tatt. Finnes det andre løsningsforslag? Er det andre fra Mobberingen som kan gjøre noe med denne triste situasjonen? Én eller to elever til får lov til å dramatisere sitt løsningsforslag før vi avrunder klassemøtet.

Vi jobber i liten grad med det tekniske: å føre/bevege teaterdukkene. Sekkedukkene har en relativt lang hals som gjør det lett å holde dukkene i nakken for å bevege hodet i alle retninger. Dukken «går» ved at den blir løftet fra et sted til et annet. Den dukken som beveger seg, snakker, noe som stort sett er lett å gjennomføre, da kun én elev er fremme som dukkefører av gangen.

Sekkedukkene visualiserer de ulike rollene i Mobberingen

Ved å bruke dukker med navneskilt hjelper jeg elevene med å bli kjent med Mobberingen. Dermed får den enkelte eleven støtte til å se flere mulige måter å stoppe mobbingen på.

Jeg plasserer dukkene på bordet foran meg, slik at de står på samme måten som i Mobberingen på den elektroniske tavlen bak meg (som i figur 2). Hele tiden er fokuset på å visualisere og konkretisere.

Når elevene anvender dukker, og ikke seg selv i spillet, får de samtidig den nødvendige distansen i tematikken. Dette gir dem mot til å komme frem og spille sin versjon av en lykkelig slutt. Videre er de alene som dukkeførere fordi de spiller alle rollene selv. På denne måten unngår vi dermed problematikken jeg beskrev innledningsvis. Elevene kan øve seg på å håndtere mobbesituasjoner uavhengig av hvilken rolle de selv har i akutte mobbesituasjoner i skolehverdagen.

Det har vist seg at å gjennomføre klassemøter slik har gjort det lettere å snakke om hva vi dramatiserte under forrige klassemøte og hvilke refleksjoner vi gjorde omkring de ulike løsningsforslagene elevene kom med. Etter hver dramatisering følger applaus, spørsmål om hva løsningsforslaget gikk ut på og spørsmål om forslaget var realistisk eller magisk.

Jeg vil påstå at det å komme frem og dramatisere en mulig løsning foran klassekameratene, krever mot og at det derfor skal høste applaus. Videre har jeg erfart at vi må bruke god tid på å reflektere rundt løsningsforslagene. Vi må stille oss spørsmålet om elevene kunne ha brukt løsningene om det oppsto en akutt situasjon i egen skolegård, garderobe eller klasserom.

Elevene øver seg på virkeligheten

Den svenske dramapedagogen Katrin Byréus7  beskriver ett av Forumteaterets mål som å gi mennesket mulighet til å trene seg på virkeligheten. I vårt forumteater med dukker får elevene på småtrinnene muligheten til å øve seg på å gjøre noe i en akutt mobbesituasjon. De forbereder seg på det som kan skje i fremtiden.

I skrivende stund har prosjektet kun vært formidlet til kollegaer i Åfjord kommune og til nøkkelpersoner i Olweus-programmet på Fosen i Sør-Trøndelag fylke. Mitt mål er at alle som jobber på småtrinnet, bør vurdere denne tilnærmingen til anti-mobbearbeid ved sin egen skole. Det vil gi elevene en solid plattform for det videre arbeidet med å sikre dem et godt læringsmiljø, et mobbefritt læringsmiljø!

Elevene som ble kjent med sekkedukkene da de gikk i 1. og 2. klasse, fikk gjensyn med dukkene forrige vinter. Da gikk de på mellomtrinnet, hvor jeg skulle ha en gjesteopptreden med ukentlige møter over en periode på seks uker. Klassemøtene inneholdt mye forskjellig jeg ønsket å teste ut, også bruk av det jeg har skissert i denne artikkelen: filmsnutt og Forumteater med dukker som aktører. Etter siste klassemøte ba jeg elevene komme med skriftlige tilbakemeldinger om hva de likte å gjøre i møtene, og følgende kommentar kom fra en av gutta: «Jeg liker best å dramatisere med dukkene!» Det var en kommentar som bekreftet en vag antagelse jeg hadde underveis, om at også elever på mellomtrinnet kan ha glede og nytte av å bruke Forumteater med dukker, dersom de har blitt kjent med metodikken på småtrinnet.