Bortvalg som alternativ til frafall

• Sissel Merethe Høberg er avdelingsleder ved Sandnessjøen videregående skole

I løpet av de siste årene har vi opplevd en stadig økende grad av oppmerksomhet tilknyttet gjennomføring i videregående opplæring. Det at våre ungdommer ikke gjennomfører skole og eventuell lærlingetid i løpet av normert tid vektlegges mer og mer i offentlig debatt. Dette gjelder på alle nivå innen opplæringssystemet og ikke minst innen politisk retorikk. Det etableres prosjekter og settes inn tiltak som skal bidra til økt gjennomføring, men fortsatt er det ungdom som velger å avslutte sin opplæring i videregående skole. Er det da slik at denne gruppen ungdommer er «frafalne»? Og er det riktig å omtale dem som om de faller?

Det hersker stor grad av enighet om at det er viktig for ungdommene våre å fullføre sin videregående opplæring i løpet av normert tid. Til det beste for den enkelte ungdom samt det samfunnet vi alle er en del av. Til tross for dette er det fortsatt over 30 % av all ungdom som ikke fullfører sin opplæring, ofte av helt legitime årsaker. Det er derfor grunn til å vurdere hvordan vi omtaler situasjonen når en ungdom ikke gjennomfører opplæringen slik den er organisert innenfor normert tid.

Hvilket språk er det vi bruker, og hvilke holdninger kan skjule seg bak språket? Disse ungdommene havner i en statistikk som betegnes som «frafall». Begrepet anvendes i utstrakt grad i politikk og samfunnsdebatt. Det er en ordbruk som kan gi assosiasjoner til en atferd eller et handlingsmønster som ikke er spesielt positivt.

De «frafalne» er gjerne en gruppe vi ikke liker å sammenligne oss med. Skal vi identifisere oss med denne gruppen vil det kreve personlig styrke og mot. Kanskje representerer ikke alltid disse ungdommene dem som er i besittelse av denne styrken og dette motet.

NHO ved administrerende direktør Kristin Skogen Lund hevder at frafall i videregående opplæring er ett av regjeringens største utfordringer, og det etterlyses enda flere tiltak fra regjeringens side. Frafall er tema på konferanser, i artikler og ulike oppslag i media.

«For å motvirke frafall må vi sørge for at elevene har med seg nødvendige kunnskaper når de går ut av grunnskolen», sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Dagens Næringsliv 09.09.2014. Det synes som en grov forenkling av problematikken når kunnskapsministeren i denne sammenheng kun fokuserer på kunnskap i grunnskolen. I Opplæringslovens §1 heter det blant annet: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.» Her berøres et sentralt punkt som omhandler kunnskap, men også ferdigheter og holdninger som kan bidra til livsmestring for den enkelte elev. Dette er etter mitt syn et svært viktig felt som får for lite fokus i kampen om oppmerksomhet tilknyttet kompetanse og måloppnåelse i fagene.

De senere års forskning viser at det er svært sammensatte årsaker til at ungdom velger bort en utdanning de har startet på. I en rapport fra NIFU (Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) med bakgrunn i undersøkelse gjort i Akershus i 2011, er konklusjonen tydelig: Mange slutter i videregående opplæring på grunn av psykisk sykdom eller psykososiale problemer. Hvilke plager dette kan være inneholder hele spekteret fra alvorlige psykiske sykdommer til lettere plager. Forskernes poeng er at dette er problemer som i liten grad har oppstått akutt, de er akkumulert over lang tid.

Vi har altså en situasjon hvor mange ungdommer sliter med tilværelsen, de klarer ikke opplæringssituasjonen og de opplever å komme inn i en gruppe som omtales med en begrepsbruk som gir negative assosiasjoner. De er en del av begrepet med de negative personlige og samfunnsmessige konsekvenser det kan føre med seg. På samme måte vil de ungdommene som avslutter opplæringen fordi de får jobb, eller ønsker seg et annet liv, også bli en del av dette.

Det settes per i dag inn en rekke tiltak ved de ulike videregående skolene for å bidra til at flest mulig gjennomfører og består videregående opplæring. For å få dette til gir fylkeskommunene støtte til tiltak på skolenivå gjennom ulike programmer. Dette innebærer tiltak rettet mot den enkelte elev på det personlige plan og tiltak rettet mot måloppnåelse i de enkelte fagene. Tiltak som tett oppfølging ved hjelp av telefon og/eller hjemmebesøk ved eventuelt fravær, ekstra undervisning/støtte i fag hvor eleven har vansker, leksehjelp, trivselstiltak etc. Dette er alt gode formål som vi har grunn til å tro virker positivt.

Selv om resultatene peker i positiv retning har vi fortsatt elever som velger å avbryte opplæringen sin. Hvordan skal vi kunne ivareta denne gruppen, utover det som allerede blir gjort? Og hvordan skal vi omtale dem? Og hvilke holdninger har vi til dem?

Vi må fortsatt arbeide målrettet for at flest mulig unge skal gjennomføre sin opplæring på normert tid, ved hjelp av alle de gode tiltak vi kjenner til og rår over. Det gjelder offentlige myndigheter så vel som arbeids- og næringsliv. I tillegg vil det være nødvendig å etablere nye ordninger i takt med de behovene ungdommene og samfunnet til enhver tid vil ha. Her er økt fokus på yrkesfag og alternative opplæringsformer etter mitt skjønn en viktig og riktig satsing. Dette kan være forsøk med «vekslingsmodeller» hvor elevene får variere mellom teoretisk og praktisk opplæring i skole og bedrift allerede fra første år.

Når forskning viser at dagens unge i økende grad sliter psykisk må vi rette oppmerksomheten mot tidlig forebygging slik at vi hindrer at problemer oppstår senere. Det er nettopp slik Opplæringsloven slår fast; vi skal hjelpe barn til å mestre sine liv. Dette kan ikke skolen klare alene. Som samfunn må vi alle bidra til å sikre barns oppvekstmiljø med foreldre, skole og helsetjeneste som de viktigste aktørene. Vi må sammen sikre at barn og unge opplever at det er bruk for dem, at de trengs i arbeids- og samfunnsliv.

Vi trenger dem slik de er, og med de egenskaper de har. Ikke bare for det de gjør. Ethvert menneske har sine talenter som vi må være oppmerksomme på fra tidlig alder. Disse talentene må verdsettes og framelskes slik at de kan få vokse fram og bli til eksperter innenfor sitt område. Da kan vi starte med å være oppmerksomme på språket vårt og hvordan vi omtaler forskjellige talenter, mennesker og yrkesgrupper.

Vi må innse at vi alltid vil ha en andel ungdom som avslutter opplæringen sin, av ulike årsaker. Da må det arbeidet vi gjør for å følge dem opp i ettertid fortsatt vektlegges gjennom oppfølgingstjenesten og gjennom alternative utdannings og opplæringssituasjoner. Som skoleleder over flere år har jeg mange ganger erfart at det å slutte på skolen kan være til det beste for eleven slik livet hans/hennes er der og da. Det er viktig for meg at vi i vår omtale av de ungdommene som velger noe annet enn skolegang etter fastlagt mønster vektlegger en begrepsbruk og en holdning til dem som ikke virker nedlatende og stempler dem som tapere.

De er ikke frafalne! De er ungdommer som har valgt annerledes enn den store flokken, og de kan ha særdeles gode grunner for de valgene de har gjort. La oss omtale dem med respekt og erkjenne at de har gjort en aktiv handling ved å velge bort videregående opplæring på dette stadiet i livet, ikke passivt latt seg falle fra.

Et slikt fokus vil også legge ansvaret for eget liv på eleven selv. De skal få all mulig hjelp og støtte fra utdanningssektor og fra samfunnet for øvrig, men valget er til sjuende og sist deres eget.

Livsmestring er ikke alltid ensbetydende med skolemestring.